Mil etter mil i Botswana

Allerede før en måned har gått, har Steinar kjørt oss over 300 mil gjennom Swaziland, Sør-Afrika, Botswana og frem til Zimbabwe. Livet i bil byr på mye overraskelser og noen små utfordringer, men mest av alt føles det som en kontinuerlig safaritur.

En uke i Kruger gikk fort, det var helt fantastisk å kjøre egen bil gjennom nasjonalparken. Den er rett og slett enorm, men utrolig godt lagt opp med camping og rasteplasser, og grusveiene er så bra at man ikke engang trenger en stor bil. Hver dag, fra en camp til en annen, er en fantastisk safaritur. Aldri har vi sett så mange dyr på safari i Afrika, man blir rett og slett litt bortskjemt. Og Steinar var snill som bare det!

Og det varte en hel halvtime utenfor Krugerparken. Der sa det nemlig stopp. Alt av mulige varsellys blinket. Til og med vi skjønte at det var bare å stoppe. Det begynte å bli sen ettermiddag, vi var flere timer fra dit vi skulle og noen i bilen hadde tydelig lest seg opp på at å stå ved landeveien i Sør-Afrika på kveldstid kanskje ikke er det sikreste. Behersket panikk rådet.

Så vi googlet oss frenetisk frem til Nissan i Sør-Afrika og bedde pent om at man har litt tellerskritt igjen til å snakke med serviceavdelingen.

«Heisan, vi har motorstopp på veien, kan dere hjelpe oss, vær så snill?»
«Åh, har dere en japansk importert bil fra Swaziland fra 2003 uten service-garanti? Da kan vi ikke hjelpe dere dessverre»
«Pliiiiise, vi er en desperate norsk familie med to små barn i bilen. Vi kan ikke bli stående her midt mellom ingenting i natt»

Og det var vel det som skulle til. Under en time etterpå kom både tauebil og følgebil til oss, og vi suste avgårde i 170 km i timen i den mørke lørdagsnatten.

Timingen var jo noe dårlig viste det seg, det er nemlig ikke så mange verksteder oppe hverken på lørdagskveld eller søndag. Men Sør-Afrika viste seg fra sin blideste side. Søndag morgen kl 09 troppet fire ansatte på Nissan-verkstedet opp, kun for å ta seg av Steinar et par timer. For en utrolig service, og for en utrolig lettelse det var når vi allerede før lunsj kunne begi oss videre på veien mot Botswana.

Og det var jammen bra vi kom av gårde, for det var litt lengre enn planlagt. Og grensekryssinger her tar litt tid, man skal jo faktisk ut av et land og inn i et land, og få en liten mengde stempler både her og der. Men vi kom da frem til et stengt gjestehus, midt i en åker på landet ved ingenting, rett før sola gikk ned. Heldigvis fikk vi tak i mannen som eide stedet, som overraskende nok ikke var forberedt på storinnrykk av oss så sent på kvelden. Men det gikk fint det og.

Etter en uke camping i Kruger og diverse enkle gjestehus, var vi rimelig klare for litt mer komfort. Vi kjørte derfor videre mot Gweta, en by vi fant på kartet som så ut som den hadde en viss størrelse. Lite visste vi at byer i Botswana egentlig ikke finnes. Botswana er større enn Frankrike og har under 2 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er rimelig øde de fleste steder, og det som definerer en by i Botswana er om de har en minibank eller ikke. I Gweta var det 1,5 time til nærmeste minibank.

Og det var heller ikke en fire timers kjøretur slik google sa. På den eneste bensinstasjonen vi fant på strekket, så kunne de ivrig fortelle oss at de fleste veiene står under vann, så det ble omkjøring med stor O. Etter ni-ti timer i bil og en fartsbot rikere, kom vi endelig frem til Gweta Lodge. En veldig fin lodge, men rimelig dårlig service og ingen andre gjester. Folketomt som resten av Botswana på denne tiden.

Det våte føret gjorde at det virket mest fornuftig å droppe den planlagte omveien til Okiwanga-deltaet. Så etter tre dager med en swimmingpool helt for oss selv, bestemte vi oss for å reise videre til Zimbabwe. Mest spent var vi egentlig på grenseovergangen til Zimbabwe, ettersom vi hadde hørt at det kunne være både vanskelig og koste mye dollar for å komme over med egen bil.

Første stopp var å skaffe dollar. Så vi fant en bank i et veikryss, og etter over en time hadde vi nok dollar til å reise videre. Vi bega oss optimistiske og lettere tidsstresset ut av krysset, bare for å bli stoppet i en ny fartskontroll. Ettersom kona hendig nok la igjen førerkortet sitt i en bungalow i Kambodsja, så er det mannen i banden som er sjåfør i Afrika. En mann med hatt, som aldri tidligere har gjort seg fortjent til en bot. Noe ironisk er det derfor at denne hatten så langt klart å få tre fartsbøter i Afrika.

Vel over grensen til Zimbabwe sluttet selvfølgelig telefonene våre å fungere, noe som gjorde det umulig å ta kontakt med huseieren vi skulle til. Og i og med at også denne fem-timers etappen, viste seg bli en ni timers kjøretur, så begynte vi å bli litt stressa for å ikke nå frem før porten til Nasjonalparken stengte. Så det var bare å dure i lynsafaritempo gjennom Zambesi Nasjonalpark, frem til Victoria Falls, finne en parasoll med en dame med simkort og få ringt verten. Og det gikk. Heldigvis var nøkkelen lagt ut, og akkurat i det sola gikk ned kjørte vi inn til vårt eget hus i ved Zambezi-elven. Utrolig deilig.

Og hva har vi lært så langt av å være på veien i Botswana? Vi har blitt enda mer glad i Steinar, og enda mindre glad i google-maps. Det er lurt å holde fartsgrensen og se på skiltene, er det varselskilt for elefanter, så er det en grunn til det. Botswana er mye større enn vi trodde, og veiene våtere enn forventet når man reiser utenfor sesongen. Det er flere kuer og esler enn mennesker, men de menneskene du finner er sjeleglad for at du kommer. Og vi skal nok sikkert tilbake til Botswana, med Steinar 2.0.