Hjelp, vi er på familieferie i Myanmar
Fylt av uro, urettferdighet og ukjente reisemål. Myanmar, det var dit vi ville reise. Men det var litt rart, plutselig kjente vi oss litt utenfor, midt mellom noen få backpackerne og horder av pensjonister, på tur for å oppdage en ny del av Asia.
Ingenting blir helt politisk korrekt hvis man skriver om Myanmar. Ingen kan være uberørt eller uenige i at akkurat nå skjer det ting i dette landet som ikke skal skje.
Akkurat nå så var ikke det fokuset vårt. Vi ville til Myanmar, det vil si de voksne ville. Oppleve noen av de stedene og kulturen vi bare har sett på bilder. Og plutselig var vi der. Som turister på første klasse viste det seg raskt. Det føles ikke riktig, men det føles heller ikke som det var noen vei utenom. For Myanmar viste seg vanskeligere enn vi ønsket å være familieturist i.
Det er flere ting som gjorde det litt utfordrende. Den første og åpenlyse saken er selvfølgelig situasjonen med Rohingane i Nord. Det er følelsesmessig vanskelig. Og det gjorde også at den del reisemål i Myanmar var utelukket. Etter å tidligere ha vært i Kambodsja, ble det også raskt en nærliggende tanke at det er en reell mulighet for at ungene kanskje reiser tilbake til Myanmar om 30 år, og forteller om folkemordene som skjedde da de var her.
Det andre som gjorde det utfordrende å være familieturist i Myanmar var logistikken, det var vanskelig å reise rent praktisk, det er store avstander, mye fjell og dårlige veier. Vi gjøv på i god tro, med stenvilje som vi bruker, på tog fra Yangon til Mandaly. Det viste seg være en dårlig ide, og så langt den dårligste opplevelsen vår. Heller ikke noe vi orker skrive noe mer om. Men vi kom da frem etter 15 timer.
Så skulle vi videre til Inle. Strekket på 16 mil Fra Mandalay til Inle tar 6 timer med bil, eller 7 timer med buss. Det ble 25 minutter med fly, til nesten samme dyre pris. Tilsvarende fra Inle til Bagan. Så fra å være frie backpackere, så endte vi opp med fly hit og dit, til et helt annet budsjett enn hva som var tiltenkt. Vi savnet umiddelbart tuk-tuker og rimelig lokaltransport.
Hotellopplevelsene er relativt lik transportopplevelsene. AirBnB er ikke tillatt i Myanmar. De rimelige hotellene er ikke i nærheten av noe vi kunne bo på, hvis man da finner de, så da endte vi gang på gang med de litt dyrere. Veldig mye dyrere igrunn.
På flyplassene og hotellene rundt om er vi i for det meste i selskap med godt voksne vel bemidlede amerikanere, europeere, kinesere – og en eller annen solo backpacker. Barn på tur – det så vi ikke. Og akkurat det har slått oss som veldig pussig, at et land som Myanmar som er spådd å bli et av de neste store reisemålene i Asia, baserer turismen sin på de som er eldre, som vil og kan bo på store luksusresort og som har råd til å fly av gårde til neste tempel.
Eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt. Pengene i Myanmar ligger (trolig) hos noen få. Frem til 2010 var Myanmar et lukket land. Hestesjåføren vår fortalte for åtte år siden var det umulig for vanlige folk å få tak i simkort, kjøpe TV eller ha en bil. Det var det enkle landsbylivet som gjaldt. Og det gjør det i stor grad fortsatt. Noe som gjør livet som «luksus»-backpacker i Myanmar til en enda større kontrast til virkeligheten.
Når det er sagt – for et land! Myanmar har så fantastisk mye å by på naturmessig og kulturmessig. Dagene ved Inle og Bagan var fantastiske for oss alle, og menneskene vi traff var utrolige. Men som reisemål for barnefamilier tenker vi at anbefalingen kanskje er – vent noen år til. Om ikke budsjettet er høyt, du har god tid på veien og trives på store resort med 10 ansatte per hode. Det bør også være en forutsetning at ungene elsker å løpe rundt på templer og gamle klostre, for andre aktiviteter for barnefamilier er vanskelig å finne. Men man finner mye moro med det og.
Og har du ikke små barn, og tid og penger – så reis til Myanmar! Det er en stor opplevelse, og for de fleste vil det nok oppleves enkelt å reise i Myanmar hvis man kaster seg på turistflyene som går.
Mer fra Myanmar: