Takk gode håp!

Takk gode håp!

Etter ni måneder på kontinuerlig reisefot avslutter vi nå i Cape Town. Og det har vært en helt surrealistisk uke. Cape Town er nemlig SÅÅ ikke Afrika. Samtidig er det visst Afrika.

Sør-Afrikas mange enorme sikkerhetsgjerder og vannmangel har ikke fristet veldig, så egentlig ville aldri banden til Kappstaden. Men ett sted måtte vi jo feire 17.mai! Etter iherdig kommunikasjon med diverse ambassader og norskeforeninger satt vi dog igjen med litt varierende alternativer. Ved ambassaden i Mosambik var det kun flaggheising hos ambassadøren for godt voksne mennesker. I Pretoria og Johannesburg ble vi gledelig invitert til en mer eller mindre privat hagefest for barn, tre dager etter 17. Mai dog. Etter en del mail uten svar fant vi også ut at lederen for norskeforeningen i Durban dessverre ikke lenger var blant oss. Innflydde lomper og glade meldinger gjorde dermed valget om Cape Town enkelt. Som naboen pleier å si – Og vi dit!

17.Mai tog skal man faktisk gå i. Og det er vel neppe noen andre steder det svingte mer av korpset og utsikten er bedre. Vi digget det i hvert fall, og vel verdt hele turen for vår del.

Men å være i Cape Town er som å oppholde seg i en krysning mellom San Fransisco og London, med en liten Afrikansk vri. Og nettopp det er så utrolig fjernt fra alt annet vi har gjort det siste året. Og vi er faktisk ikke helt sikker på at det var så veldig lurt likevel. For like brått som vi landet på flyplassen, havnet vi rett tilbake til det «hverdagslige». Og vi lurer på om vi mistet noe på rullebanen i Swaziland.

For etter en uke i Cape Town har vi nesten glemt at vi er på tur. At vi har vært på en ganske lang tur faktisk. Ikke bare har vi spist pølser med lomper, kransekake og sunget «Mot i brøstet». Vi har også handlet mat på butikker med et utvalg som ikke ligner noe vi tidligere har sett , vi snakker salami, norsk røkelaks og leverpostei. Vi har spist sushi, vietnamesisk pho og norsk laks på restaurant, og vi har fått både haribo og sveitsisk sjokolade. Det er ingenting vi ikke har forstått, vi har kommet oss alle steder vi vil, det er ikke et system eller app som ikke fungerer, alle snakker engelsk – og vi er bare en liten gjeng av tusenvis av andre turister. På gjennomreise. Og det har vært kaldt! Ikke tenkte vel vi på at på den andre siden av ekvator går man nå mot vinter. Så mens vi med glede har sett alle deilige sommerbilder fra Norge, så har vi gått rundt og fryst, for noen særlig vintergarderobe hadde jo ikke vi med oss. Snakk om akklimatisering.

Og snakk om at vi savner «det andre» Afrika allerede. Vi savner så alle de uoppklarte problemene i hverdagen, vi savner å lure på hvordan man skal gjøre ting, hvor man skal dra og hvordan i all verden skal man få seg dit. Vi savner humpete veier, støv og fantastisk smilende mennesker som ikke skjønner noe av det vi sier. Vi savner allerede å krysse landegrenser, for å i vært land finne ut hva som faktisk fungerer her – eller mest motsatt. Og mest av alt savner vi kanskje følelsen av å være i «vårt» Afrika. Eller «vårt» Asia. Akkurat nå er det eneste vi ikke savner dårlig wifi og at ting tar tid.

Samtidig må vi jo bare si, for et sted – for en by! Cape Town har jo alt. Og hele området rundt har enda mere. Så om man bare skal på en «liten tur» til Afrika, så er jo denne delen av Afrika fantastisk. Du vil ikke få sjokk av verken det ene eller andre. Og få steder vi har vært kan du gjøre mer i løpet av noen få dager. Her snakker vi seler, pingviner, surfing og endeløst med barer og restauranter. Og vi snakker fantastiske museer og en sjelden mulighet til å dykke ned i Afrikas historie.

Å akklimatisere seg handler muligens om å komme opp på den høyeste fjelltoppen. Table Mountain er helt perfekt i så måte. Og utsikten er upåklagelig.
Det er jo ingen andre steder du kan sitte å lure på hva i all verden en pingvin egentlig tenker enn ved Cape Town.

Vi ville jo gjerne akklimatiseres litt, og det har vi uten tvil gjort. Det skumle er hvor fort det gikk. Og hvor fort ni måneder gikk. Og hvor fort vi plutselig var tilbake i «hverdagslivet», det skulle bare et shoppingsenter og et godt utvalg av delikatesser til, så var vi tilbake. Shoppinglyst, matlyst og tanker om alt vi vil ha, skulle hatt og burde gjøre akkurat nå. Akkurat det vi har brukt ni måneder på å komme bort fra. Så veldig lite «Hakuna Matata». Så veldig mye «back in buisness». Cape Town er som hjemme, og dit skal vi. Det er ikke rart det føles litt surrealistisk.

Så den neste store «reisen» for oss må bli å finne tilbake til øyeblikkene, opplevelsene og alle de fantastiske gledene vi har hatt det siste året. Vi håper det går helt etter planen som vanlig. For etter 265 dager på reise, og en uke i Cape Town, er vi nemlig mer klar enn noen gang til å reise mer. Åh –  som vi gleder oss!

Bislett – nå kommer vi hjem!

Følg oss videre:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.