Stikkord: familietur

Cape Town for store og små

Cape Town for store og små

Selv om den ligger så langt sør som du nesten kan komme i Sør Afrika, er Cape Town uten tvil den mest «vestlige» byen vi har vært i på det Afrikanske kontinentet. Uansett om du befinner deg på flyplassen, midt i sentrum eller på «the waterfront» så er du garantert å finne både kjent mat, vanlige butikker – og noen andre nordmenn.

Vi besøkte Cape Town i mai, egentlig mest for å ha et sted å feire 17.mai. I ettertid er vi så glad for at vi litt tilfeldigvis endte her, for Cape Town og hele området rundt har utrolig mye å by for hele familien. Og selv om det er litt som å være i en afrikansk versjon av San Fransisco, så er det likevel utrolig genuint, vakkert og morsomt.

Table Mountain

Hvis været er godt, så kan man vel nesten ikke være i Cape Town uten å reise opp på Table Mountain. Og det er så verdt turen. Vi tok banen opp, men er man klar for en god treningsøkt, så kan man også gå opp. Og ned. Eller om du som oss tilfeldigvis har en som hopper rundt på krykker denne dagen, så spar gåingen til du er på toppen. Utsikten er uansett helt fantastisk, til og med på en gråværsdag. Husk å booke billetter på forhånd, det er begrenset antall plasser hver dag. Har du afrikansk Wild-card får du god rabatt.

Utsikt mot Kapp det gode håp fra Table Mountain.
Utsikten på Table Mountain er fantastisk, i alle retninger. Lengst der sør er det sørligste punktet i Afrika – Kapp det gode håp.
Gondolen til Table Mountain

Robben Island

En av de historisk gode grunnene til å reise til Cape Town, er naturligvis et besøk på Robben Island. Litt blaserte etter fengsler i Kambodsja og krigstunneler i Vietnam var vi nok. Selve fengslet var derfor kanskje ikke det mest avskrekkende for vår familie, og minstemann syntes nok ikke at Mandela hadde det så verst. Til og med hundene på Robben Island hadde det bedre enn fangene i Tuol Sleng, mente gutten. Men Robben Island er mer enn selve fengslet, det er en hel øy og det er historien rundt apartheid og Mandela, som sammen gjør dette til et veldig godt reisemål for hele familien. Det er litt tur og kjør, ut og inn av buss sammen med mange andre. Men det er den eneste løsningen for å se det, og du får en god tur på et par timer på Robben Island.

Båter til Robben Island går fra The Nelson Mandela Gateway på nordsiden av De Waterkant. Vi booket billetter på forhånd, noe som nok var lurt, for her fylles det også opp fort.

Luftegården på hovedfengslet på Robben Island
Hundeburene utenfor Mandelas hus inspiseres
En obligatorisk stopp på reisen rundt på Robben Island

De Waterkant

Cape Town sitt svar på Aker brygge og San Fransiscos Pier 39. De Waterkant er et ganske enkelt et svært shoppingsenter, masse restauranter, uteserveringer og en naturlig turistmagnet ved vannkanten i Cape Town. Her kan du kjøpe det du ikke trengte, spise veldig mye god mat og du kan også booke alt du ønsker å gjøre i Cape Town, her bugner det av tilbydere til havsafari, haisafari, dykking og andre aktiviteter. For familier er det faktisk veldig deilig hvor ungene kan springe rundt ganske fritt. Det er en liten lekeplass som holder de fleste i aktivitet lenge, det er pariserhjul og mini-tog. Bilde: Pariserhjulet på De Waterkant lyser opp og er ikke til å unngå å se. Er nok ikke til å unngå å kjøre heller.

Perfekt utsikt på selveste 17.mai fra pariserhjuelt på De Waterkant
Det bugner av steder å løpe på og spise på De Waterkant

Andre ting vi anbefaler i Cape Town

  • Ta en gåtur i Bo Kaap, fantastiske fargerike hus og hyggelig atmosfære
  • Besøk District 6 Museum, apartheid-museum
  • Aquarium på De Waterkant
  • Diamant-museumet ute ved Nelsom Mandela Gateway
  • Lyst på en god bok – besøk The Book Lounge, fantastisk hyggelig bokbutikk med herlig betjening og tid til å sitte i ro.

 

Og uten tvil – bruk også anledningen til å reise ut av Cape Town og besøk Kapp det gode håp!

Vi  fikk blant annet se verdens fineste leoparder, tusenvis av pingviner og Afrikas sydligste punkt. 

 

Praktisk informasjon

Hvor skal man bo i Cape Town

Etter vår erfaring kan man bo i de fleste områder i Cape Town, så lenge det er sentralt, Uber kjører deg overalt dit du skal på noen minutter, og de fleste sentrumsområdene har hyggelige restauranter, cafeer og kjøpesentre. Vi leide AirBnB ved Buitenkant street i sentrum, nære District Six Museum. Kunne veldig gjerne ha bodd i Hillside området ved Gardens, Bo Kaap, eller på hotell på De Waterkant. Og hvis du ikke vil bo i selve Cape Town, og det er sommer og du vil bade, så ligger Hout Bay  og Camps Bay fantastisk til. Rolig, avskjermet fra havet og inn til Cape Town på 10 minutt.

Transport i Cape Town

Det aller beste overalt i Cape Town er Uber. Uovervinnelig på pris og effektivitet, og fungerte hver gang. Vanlig Taxi var veldig mye dyrere, og kollektivt ble oftest ikke et alternativ. Føttene fungerer også fint, ihvertfall på dagtid.

Shopping i Cape Town

Garden Shopping center og De Waterkant, har alt. Fantastisk Woolworths på The Gardens, med norsk laks (om man savner det).

Sikkerhet

Vi følte oss trygge alle steder i sentrale Cape Town, men fruen gikk ikke ute alene på kveldstur.

Annet

Cape Town har en stor delegasjon med nordmenn, både fastboende og studenter. Mange av de en del av Norskeforeningen i Cape Town. Vi fikk feire 17. mai , noe som var stor stas. Vi fikk også veldig god hjelp og tips til å skaffe en doktor når minsten absolutt måtte nesten brekke beinet. http://www.norskeforeningen.co.za/

Reiseferie og jakten på et førjulshjem

Reiseferie og jakten på et førjulshjem

Vi har fartet rundt mer enn vi tenkte, og vi visste det kom til å komme. Og det kom. Med et smell. Alle kjente vi på det. Jul, adventstid og 1 desember. Snøen som selvfølgelig lavet ned i Oslo i år. Skiene som ikke ville passe neste år. Alle vi ikke skulle treffe, pepperkakene vi ikke fikk, julebordene vi ikke skulle på og juleavslutningene som vi ikke fikk med oss.

Hjemlengselen ble brått stor hos alle, og fulle av bakterier og virus i Myanmar satte vi oss ned på rumpa og kjente for første gang litt på reistretteheten. Tre måneder i bag, uten fast hjem, det gjør noe med en familie. Vi måtte justere oss, vi trengte et førjulshjem. Vi tok en reiseferie.

Litt reisetrette og klare for å reise på reiseferie.
Valget falt på Thailand, for etter både India, Kambodsja og Myanmar er det nesten som å komme hjem. Et utrolig velsmurt maskineri, hvor alt bare fungerer og du bare strekker ut hånden og får fikset og kjøpt det du vil. Etter fire turer til Bangkok det siste halvåret, så er Bangkok hjem nummer en plutselig. Vi gikk inn for null sightseeing, buddha-statuer og templer, og lot ungene bestemme alt. Det førte ikke overraskende til en hel dag på hotellet med wifi, spill og TV hvor vi ikke bevegde oss ut av hotellrestauranten. Og så en dag nummer to på badeland og lekepark. Og Ikea selvfølgelig. Julekos ad mass. Det var medisinen sin det.

Oh lykke med en full dag med berg-og dalbaner, vannsklier og karuseller.

Rimelig fornøyd med kvelden på Ikea og en kjølebag full av pepperkakedeig, kjøttbullar, cheeze doodles og julmust.
I søken etter et førjulshjem var det egentlig bare et hovedkrav – en stekeovn. Og det tok mange dagers søk langs hele kysten av Thailand for å finne et passende sted, med nettopp – en stekeovn. Og huset fant vi på Ko Chang. Så med kjølebaggen fra Ikea tok vi den 7 timers lange bilturen til Ko Chang og vårt nye hjem. Og nå har vi satt rekord i tid på samme sted, og skal snart runde 14 dager på Ko Chang, 11 av de i samme hus. Snakk om å bo seg inn.

Og her har vi hatt det fantastisk. Vi har egen bil, vi har gigantisk TV og faktisk en egen sofa. Yuhu! Og vi har fryser, vaskemaskin og oppvaskmaskin. Vi har bakt brød og pepperkaker, hengt opp julestjerne, laget snøkrystaller i vinduene og fått lussekatter på Lucia. Og vi har også for første gang hatt nok hjem til å ha besøk, en hel danskefamilie i 2 døgn. Det blir det deilig nordisk julestemning av.

Endelig litt juleverksted.

Egen bil og daglige turer på butikken. Det er hverdagen sin det.
Vi har fått det vi trengte i førjulstiden. Reisetrettheten er kurert. Nå er vi så klare for å komme oss ut på tur igjen. Og helt ærlig er vi voksne helt klar for å la noen andre ta over både middagslaging og klesvask igjen. Det er i grunn oppskrytt.

Reiseferien er over, nå blir det juleferie i Vietnam. Som vi gleder oss til å fortsette ferden, vi vet vi straks finner et nytt hjem.

På reiseferie gjelder det å finne et sted å henge rundt hver ettermiddag, når det blir for varmt i huset. På Ko Chang funker det veldig fint.
Late dager på Lazy Beach

Late dager på Lazy Beach

Lenge har vi drømt om å besøke øyene i Kambodsja. Vi gjorde et tappert forsøk i sommer, men regntid og stormvær stoppet både båtene og oss. Nå noen måneder etterpå, var det endelig på tide.

Så vi leide oss en bil ned til Sihanoukville. Noe som viste seg være et partysted hvor stranda har mer neonlys enn Times Square, og technomusikken dundrer fra piren til fire- fem om natta. Pussig nok ikke helt hva vi trengte etter to uker i Røde Khmers fotspor, jungletrekking og skogsarbeid. Det var bare å kaste seg på båten til Koh Rong Samloem så fort som mulig.

Hovedstranda i Sihanoukville er bomba med neonlys – om ikke noe annet gjør det det mulig å kveldsbade.
Første stopp var en enkel bungalow på Saracen beach. Litt vind, grumsete vann, ørebetennelse og dårlig wifi til skolearbeid gjorde egentlig ingenting – det var et paradis syntes vi.

Alexandra fikk endelig bruk for bursdagshengekøyen sin på Saracen Beach. Slapp til og med broren til:)

Hele Saracen er full av husker. Perfekt for små og store.
Helt til vi fant det det riktige paradiset! For etter fire dager haiket vi med den lokale traktoren til andre siden øya – til Lazy Beach. Og da kom vi faktisk til paradiset!

På vei til Lazy Beach med «traktor». Blir ikke bedre en det!
Bungalowen vår på Lazy Beach lå rett på stranden, og med på kjøpet fikk vi gigantiske gekkoer bak håndklene, edderkopper i myggnettingen, apekatter på taket, hengekøyer på balkongen og toalett man skyller ned selv. Når vi kom ble lommebøkene og kredittkortene låst inn i safen på restauranten, mobildekningen var dårlig, og wifi hadde de ikke. Altså var alt lagt til rette for å slutte å tenke selv. Og å slutte å planlegge. Resortsyken kom som altomfattende epidemi – så det var bare å bli «lazy» rett og slett.

Late og avslappende dager i hengekøyene, også for bamser!
Så slik gikk nå dagene. Vi skulle bli tre netter. Vi ble veldig raskt overbevist av den walisiske bartenderen at vi burde bli litt lenger. Så vi doblet innsatsen.  Og vi sto opp hver morgen når bungalowen ble for varm og tok oss et morgenbad. Gikk til frokost. Tok oss et bad. Hadde et par skoletimer. Tok en snorkletur. Spiste litt lunsj. Hang litt i hengekøyene. Snorklet litt mer. Spiste litt middag.  Tok nattbad med selvlysende alger (morild) under fullmånen. Og snirklet oss tilbake med lommelykt til bungalowen og husdyrene våre en gang litt for sent på kvelden.

Turkis hav så langt du kan se! Bryggen på Lazy Beach var et yndet «stupebrett» for barna.
En av de store bonusene som dukket opp var en dansk familie ute på samme ærend som oss, med like gamle unger. Lykken var like stor for både store og små. Barna snakket på dansk og engelsk, og hadde noen å leke og bade med hele tiden. Og vi voksne kunne sitte og dele gleder og utfordringer rundt langturer i baren til sent på kvelden, mens bartenderen lærte August å lage drinker, ungene spilte poker og vi tilslutt dansa på bardisken alle sammen. Ikke rart det var tøft å reise fra Lazy Beach. Og ikke rart det er det stedet vi fortsatt sitter å drømmer om å komme tilbake til. Et paradis til er funnet!

Dansk-norsk union, en helt vanlig deilig kveld på Lazy Beach.
Egentlig hadde vi lyst til å holde Lazy Beach hemmelig! Bare slik forblir det et paradis!

Men har du lyst til å vite mer, så å legger vi ut mer praktisk om øyene og Lazy Beach senere – så kan flere ha noen fantastiske late dager!

Gøy å treffe en nesten lik men dansk familie. Sammen hadde vi det supergøy!

 

Sterke inntrykk i Kambodsja

Sterke inntrykk i Kambodsja

Tenk deg at det er i 1975 i Oslo. I en leilighet på Bislett er du akkurat kommet hjem etter jobb. Tenk deg at det banker på døra, og utenfor står bevæpnede soldater og ber deg forlate huset ditt, alt du eier og begynne å gå ut av byen. Du spør hvor, og får bare til svar «ut på landet». Etter tre dager er du fortsatt er på vei til fots blant 10 000-vis av andre.

Dette var realiteten i Kambodsja i 1975. Hovedstaden Phnom Penh er da fylt av mennesker som er tvunget sørover fra de krigsherjede områdene i nord og øst. Under Vietnamkrigen bombet USA også Kambodsja, den hemmelige krigen ble den kalt. Da Røde Khmer marsjerer inn Phnom Penh 17 april 1975 blir de sett på som redningen, folk jubler i gatene. Kort tid etterpå stilner jubelen.

I løpet av de neste 48 timene er butikker, skoler og sykehus stengt. Pol Pot har beordret full masseutvandring, og i løpet av de tre første dagene blir alle innbyggerne tvunget ut av hjemmene sine. Barn, voksne, eldre, syke og skadede, Røde Khmers styrker gjør ingen forskjell. Snart står Phnom Penh og andre store byer i Kambodsja tomme.

Pol Pots mål var et selvforsynt kollektivt samfunn, han ville starte på nytt. År null. Folk ble sendt ut på landet og settes i tvangsarbeid. Alle skulle kvitte seg med sin tro, eiendeler og familiebånd, og erstatte den med kommunistisk hengivelse. Å splitte familier, beordre folk ut fra byene og etablerere kollektive jordbruk var en av veiene til målet. Den andre veien var på kvitte seg med de som kunne ødelegge planen.

Skolefengslet i Phnom Penh

For Phnom Penh ble ikke helt tømt, Røde Khmers styrker og Pol Pots kamerater holdt sete i byen. Og i lokalene til en skole midt i Phnom Penh ble det hemmelige fengselet S-21 opprettet. I løpet av de fire årene som Pol Pot var ved makten, var et sted mellom 12 000 og 20 000 innom fengslet. Kun 12 overlevde.

I dag er Tuol Sleng som det kalles, et av de viktigste stedene for oss turister til å dra oss ut av feriemodus og minnes fortiden til Kambodsja. Her står fortsatt mye som det gjorde når det ble oppdaget i 1979, etter at Røde Khmer og Pol Pot hadde rømt byen. Den ene bygningen huser klasseværelsene, hvor fanger ble forhørt og torturert i dagevis. Neste bygning er fylt med bilder av de mange av ofrene. Unge og gamle, barn og voksne, underernærte, slått og pint til det ukjennelige.

Sterke inntrykk for små og store i rommene som tidligere ble brukt til forhør.

Men det er kanskje i den tredje skolebygningen, den som tidligere huset store skolesaler, hvor man virkelig forstår hvordan de hadde det de 20 000 fangene som var innom S21. Her er det store samlinger av kjettinger og fotlenker, og endeløse rekker med provisoriske små celler. På rekke og rad ble fangene lenket fast til hverandre ved føttene, liggende på golvet eller stuet inn i en smal celle. Blodet er fortsatt synlig på golvet.

Utenfor alle vinduer og dører er det tett med piggtråd. For å hindre at folk rømte eller tok livet sitt gjennom å hoppe ut av vinduene.

«Å beholde deg er ingen gevinst. Å miste deg er ikke tap» var visstnok et av slagordene til Pol Pot. Og døde du ikke i Tuol Sleng, så ventet ikke en bedre fremtid.

Dødsmarkene

Fra fengselet inne i byen ble overlevende fanger daglig transporter med bind for øyene ut til Choeung Ek, en Kinesisk kirkegård noen kilometer utenfor byen. De ble lurt videre under påskudd om at de skulle et bedre sted. Noen trodde kanskje også det. Men for absolutt alle var det deres siste ferd. Til Choeung Ek ble menneskene ført for å drepes.

Til å begynne med kom det en lastebil med fanger om dagen. Etter et par år med Pol Pot ved makten kom det opp til 300 lastebiler hver dag. De fleste var tvunget til å skrive under falske anklager, for å ha stjålet ris eller ikke gjort jobben sin skikkelig. Eller de var mistenkte for å være spioner for KGB eller CIA. Årsaken var en helt annen. De var kanskje lærere, ingeniører, leger eller hadde helt enkelt bare briller. Alle som kunne yte motstand skulle ryddes av veien. For som det ble sagt; «Det er bedre å drepe en uskyldig ved feil, eller ved en feil ikke å drepe en skyldig». I dag omtales området som Killing Fields, dødsmarkene.

Gropene du vandrer over er tomme nå, men tidligere var det fem meter dype massegraver og svære hauger med døde.

På Choeung Ek ble de fleste drept med en gang. Bare noen stenkast fra hvor lastebilene stoppet. Noen måtte vente på tur, og bruke tiden på å grave massegraver. Når man spaserer gjennom det lukkede området, vandrer man på til sammen 129 massegraver, som skjuler 20 000 mennesker. Ser du ned, kan du se rester av ben og stoff langs veien mens du går, skylt frem av regn og vind.

Det sterkeste er kanskje å se massegraven for barn og mødre, og treet som de ble henrettet mot. Et av slagordene om barnemord var «For å bli kvitt gresset, må også røttene taes».
Minnesmerket på Choeung Ek ble bygd av regjeringen i 1988 til minne om alle som døde, og inneholder 9000 kranier.

Smilets land

Frem til nå er over 300 dødens felt oppdaget i Kambodsja, men når du reiser gjennom landet 40 år etter folkemordet, er det lite som til daglig minner om det som skjedde her. Men det finnes ingen her som ikke har mistet noen.

Totalt ble over 3 millioner mennesker drept de fire årene Pol Pot hadde makten. De som ikke ble drept direkte, døde av overarbeid eller sult. Målet om et selvforsynt samfunn innebar blant annet at risproduksjonen skulle tredobles. Noe som var umulig, selv med over 12-timers arbeidsdager. Mens arbeiderne sultet, ble risen de produserte eksportert for å betale for våpen til Pol Pots styrker.

Til tross for fortiden, er en reise gjennom Kambodsja en reise i et utrolig vakkert og vennlig land. Få steder har vi truffet finere mennesker. De er engasjerte, vennlige og nysgjerrige. Det er ikke uten grunn at Kambodsjanerne kalles smilets folk. De fleste har lagt fortiden bak seg, og mye tyder på at Kambodsjanerne har mye å se fremover til. Men for alle oss andre, er det viktig å minnes hva som skjedde. Ikke for flere hundre år siden. Men for kort tid siden. Mens man akkurat hadde kommet hjem fra jobb og var trygg på Bislett. La det ikke skje igjen.

En hilsen på veggen i Prison S-21 fra oss.

Kilder: Audioguider Tuol Sleng og Choeung Ek museum.

Teksten er skrevet så korrekt vi kan, men vi tar likevel høyde for små faktafeil eller mindre misforståelser.

Ønsker du å lese mer, sjekk gjerne:

Tuol Sleng Genocide Museum

The Killing Fields Museum of Cambodia

Fakta om Kambodsja

Fakta om Kambodsja

Av August og Alexandra

  • Hovedstad: Phnom Penh
  • Antall innbyggere: 15,76 millioner
  • Antall som bor i Phnom Penh: 1,502 millioner
  • Grenser til Thailand, Laos og Vietnam
  • Kart over Kambodsja. Vi har vært i Phnom Pehn, Kep, Siem Reap og Kratie, og skal til Mondulkiri og Sihanoukville.
  • De snakker Khmer, og bittelitt engelsk.
  • Flagget til Kambodsja. Det er ganske vanskelig å tegne! Det er tempelet Angor Wat som er i midten.
  • Kambodsja var franskt en gang, og derfor er det mange franske bakerier her
  • De har mange fine sandstrender, og det er varmt i vannet hele tiden.
  • De fleste er bønder og dyrker ris og pepper
    I Kampot lager dyrker de mye pepper. Når pepperet er plukket fra grenene, må det ligge å tørke i 60 grader i en hel uke.Så sorteres det i grønt, svart og hvitt og rødt pepper.
  • Kystbyen Kep er de kjent for krabber og pepper
  • Krabber i Kep. Noen er helt blå. De er litt større enn strandkrabber hjemme, og smaker litt som sjøkreps.
  • De har penger som heter riel. 10 000 riel er 25 kroner. 1 million riel er 2500 kr. Man kan også bruke dollar. 1 dollar er nesten 10 kroner. 1 million dollar er 10 millioner kroner.
  • De fleste i Kambodsja er buddister. Det er mange munker flere steder.
  • Langt inn i noen grotter fant vi et buddhist tempel.
  • Kambodsja er et fattig land og bland de voksne er det få som har gått på skole. Nå er det gratis skole for alle, men ikke alle går, fordi de ofte må betale mye ekstra penger til læreren og for skolebøker.
  • I Kambodsja var det folkemord og krig når mamma og pappa var mindre. Mange mennesker ble drept og måtte flytte fra husene sine.
  • I Kambodsja er den en stor elv som heter Mekong. Der finnes det en egen rase av delfiner, og de finnes det bare 60 stk igjen av.
  • Her er vi på båttur på Mekong for å se etter delfiner. Mekong er en veldig stor elv.
    Irrawaddy delfinene ser litt annerledes ut, men er veldig fine. De er litt sky, så de hopper ikke så mye hvis det kommer båter. (Foto: http://www.fondationsegre.org)
  • Disse dyrene finner du også i Kambodsja:
    Hund, ku, aper, katter, vannbøffel, gjess, rosa delfiner,e lefanter, kongekobra, tiger, malayabjørn, mange slanger, siam krokodille
  • Malaya bjørnen er ganske søt (Foto tigercity.no)
    En apekatt som stjal colaen til Alexandra ved Angkor Wat
  • En av de mest kjente tingene i Kambodsja er templene i Angkor. Det er en ruin by som er nesten tusen år gammel. Angkor Wat er verdens største religiøse bygg. Her finnes også tempelet Ta Prohm som blir brukt i flere filmer (Lara Croft).
    Jungeltempelet Ta Prohm i Angkor. Her var vi i sommerferien.
  • Nasjonalsangen heter: Nokoreach
  • Konge: Norodom Sihamoni
  • Statsminister: Hun Sen
Dit pepper´n gror

Dit pepper´n gror

Som vi har gledet oss til å komme til Kambodsja. Dette lille landet mellom Thailand og Vietnam, som vi så vidt fikk snust på i sommerferien, men måtte forlate alt for raskt på grunn av fryktelig stormvær. Og som vi har gledet oss til å komme til vårt helt eget huset ved kysten. For å skape litt hverdag, lage litt mat og få et fast tilholdssted. Det ble visst ikke helt slik.

Det store franske kolonihuset vi hadde leid for en måned på AirBnB var alt annet enn modernisert og herskapelig. Vi kom sent på kvelden, og fant raskt ut at vår kjære vert hadde unnlatt å fortelle oss at det ikke var vasket på kjøkken og bad, at det ikke fantes ovn der, at osten dessverre smeltet i kjøleskapet og at gjester ikke hadde tilgang på bestikk, kopper, sengetøy, vaskemidler eller puter til sittebenkene av hardt tre i stua. Så vi la oss sultne under noen håndklær på natta, og våknet ennå sultnere til gneldring av ei bikkje på trappa. Som det pussig nok heller ikke sto noe om.

Den russiske verten, den russiske vertens hjelper 20 mil unna og den russiske vertens hagehjelp, hvorav ingen forøvrig kunne engelsk, ble kontaktet samtidig med AirBnB. Pussig nok skjedde ikke så mye den første dagen. Og ikke den andre dagen. Men den tredje dagen flyttet vi inn på hotell. For en drøm. Og den fjerde dagen bestemte vi oss for at hotell er best, leverte inn 12 kg skittentøy til vask og fylte minibaren med medbragt drikke. Den femte dagen var vi fri for huset med et overkommelig økonomisk tap og litt mer visdom om husleie.

Stranda i Kep en søndag ettermiddag.

Og her er vi nå, på et lite hotellrom med fantastisk utsikt i den mikrolille kystbyen Kep, mest kjent for krabber og pepper. Og her er det godt å være, det er helt klart ikke størrelsen på fascilitene som teller. Aller best har vi det faktisk når vi bor alle på et rom, i en seng, med alt vi har med oss rundt oss.

Skolehverdagen i Kep

På The Beachhouse har vi funnet hverdagen. Vi har begynt å stå opp om morgenen, vi har hatt skole eller “ekskursjon” hver dag, vi bader til frokost, i langfri, før middag og til kvelds, og vi farter rundt med tuk-tuk til grotter, strender, pepperplantasjer og butikker med franske baguetter. Og kanskje skal vi bare innse at hverdag og rutiner skal vi slutte å lete etter. Vi ville jo tross alt ha et annerledes år.

Det er masse spennende å se langs veien, hvis man følger med….
Fant vår helt egne Indiana Jones grotte på andre siden fjellet…. bare litt regn da.
Veldig tidlig pepper. Det øverste bildet er pepperranker, ikke vindruer (hvis noen skulle tro det om oss). 
Frivillig arbeid søkes

Frivillig arbeid søkes

Vet du om noen som har glede av en hel familie?

Helt siden vi først snakket om å reise et år utenlands, var vi helt samstemte at vi ikke kunne reise rundt på beachferie i 10 måneder. Vi vil heller ikke se bare et land. Og ikke heller vil vi leve et tilnærmet liv som vi gjør nå, bare et annet sted. Heller har vi lyst til å oppdage flere steder, treffe mange mennesker, nye kulturer og steder – og ikke minst har vi lyst til å bidra. Bidra med dem vi er og det vi kan, til at andre får en noe bedre hverdag. Så vi har lyst til å jobbe frivillig!

Tidligere reiser har vist at vi kan bidra i lokalsamfunn og i prosjekter mange steder der man ferdes, og at det kan bety mye for noen at vi er nettopp der. Derfor trenger vi din hjelp! Kjenner du til et prosjekt, institusjon, enkeltmennesker, grupper eller steder som hadde hatt glede av å få en hel familie på besøk som kunne gjøre en stor eller liten jobb for en kort eller lengre periode?

Det vi spesielt er på jakt etter er å kunne arbeide på eller med er:

  • Barnehjem
  • Skoler, undervisning
  • Helseinformasjon
  • Legemiddelinformasjon
  • Miljø og klima
  • Byggeprosjekter (skoler, brønner o.l).

Hvis du har vært et sted – der du tror det kan være en fin mulighet for oss å bidra – så ta kontakt eller videreformidle informasjon om oss. 

Vi kommer til å velge prosjekter og land som først og fremst er trygge for barna, og som vi som en hel familie kan delta på. Det må også være greit å reise dit, ligge ca i vår udefinerte reiserute og det bør finnes muligheter for innlosjering hos familier eller billige overnattingsmuligheter. Vi tenker at vi kan være alt fra 1 uke til 1 måned på et sted, men det kan justeres etter behov. Vi lover oss ikke bort, men vi lover å bidra dit vi velger å reise.

Ta kontakt med bislettbanden@gmail.com om du vet noe!  

Klare for et annerledes år!

Klare for et annerledes år!

Etter en ganske kort prosess, ivrige diskusjoner, sommerferie og litt diverse hindringer,  så er det nå endelig på tide  – banden «hopper» av karusellen og tar seg et friår.

Iblant får man bare èn gylden mulighet, i blant ser det ut som om det meste faktisk skal løse seg –  og plutselig har man faktisk mulighet til å gjøre noe annerledes. Og da skal man gripe sjansen. Så nå setter endelig August, Alexandra, Malin og Øystein kursen India. For en helt uvanlig, normal, spennende, annerledes og lang familiereise i 10 måneder.

Hjelp og selvhjelp

Et helt fantastisk liv til tross, så har hverdagen blitt en liten logistikkøvelse mellom jobb, skole, barn, fritidsaktiviteter og sosialisering. Etter hvert har vi fått mindre tid til hverandre, uten å alltid klare å være nok tilstede for oss selv eller andre.  Derfor har vi lyst på et annerledes år. Og derfor griper vi nå sjansen. 

Vi vet med sikkerhet at vi ikke kan sitte stille hver kveld i 300 dager. Ikke kan vi heller reise rundt uten å engasjere oss.  Og ikke kan vi la være å fortelle om det. Så derfor slår vi alt dette sammen i år. Det er vår idè. Vi vil reise ut, være sammen hver dag, bidra der vi er – og kanskje inspirere andre. Det tror vi er bra for oss som familie. Det tror vi styrker oss voksne. Det tror vi utvikler barna. Og det håper vi blir bra for andre!

En bit av hele verden

Med en globus foran seg, tenker man at man kommer langt på et skoleår. Samtidig blir verden brått stor,  listen blir lang og vi vet at behovet for litt hverdag vil melde seg fort. Derfor har vi ingen plan.  Vi starter et sted. Og så fortsetter vi videre. Vi skal leve, leke, føle og delta der vi er. Myanmar, Kina, Mozambique og Namibia høyt på ønskelisten.  Hvor vi ender vil tiden vise. Det er gøy om verden blir helt annerledes.

Bli med på turen

Vi vil fortelle og vi vil dele reisen – i den grad vi finner både tid og Wifi. Så følg oss gjerne videre på denne nettsiden (som er under oppbygging…). Du finner oss også på Instagram som Bislettbandenontour. Og vi dukker nok snart opp flere steder. Vi håper dere blir med på reisen!

Stor klem fra August, Alexandra, Malin og Øystein