Suppekjøkken i Swaziland

Suppekjøkken i Swaziland

I Swaziland har vi så fått kjenne på kontraster og klasseskiller. Mens vi har bodd supert i et kunstnerhjem, så har virkeligheten banket på porten hver dag.

Når vi til nå har tenkt tenkt suppekjøkken så har det vært kalde dager og rusmisbrukere i Oslo. Men suppekjøkken er fra nå sultne barn, som får ukens viktigste måltid, under et enkelt tak i Swaziland. Et viktig felleskap, som vi har fått være med på.

Å koke suppe på mer enn spiker

Suppekjøkkenet i Vuvulane arrangeres på initiativ fra den lokale kirken og VOV i Vuvulane. En liten frivillig organisasjon, uten store midler som baserer seg på lokale sponsorer og egne oppsparte penger. Med det resultat at det ikke er hver søndag det finnes suppe å dele ut.

Første søndagen vi var her, var det derfor ikke noe suppekjøkken. Det var ingenting å koke suppe på. Det var en åpenbar mulighet til å bidra lokalt.

Med handleliste i hånden, reiste vi derfor til det lokale supermarkedet og handlet. For den lille sum av 400 kr hadde vi krysset av hele listen, noe som de tilsvarer det vi som en familie på fire bruker til middag, snop og drikke en vanlig dag her. Den samme summen som metter en familie på tur et døgn, metter over 50 barn en søndag i Swaziland.

Det er nemlig ikke så mye som trengs for å koke suppe til 50 barn. 10 kg poteter, 5 kg gulrøtter, 5 kg paprika og 5 kg kylling, en stor sekk med ris , mengder av Knorr currypulver, et par engasjerte suppekokker og frivillige potetskrellere er det som skal til. Og vipps, så er det to store gryter ferdig med mat, og over femti barn kan stille seg i kø for å få en stor tallerken.

På suppekjøkkenet i Vulvulane pirkes det ikke i maten, og alle fatene er tomme og rene før de er ferdige. Det er stille på golvet, det er glede over maten. Og det er så langt fra mye vi selv opplever med krangling over hva vi skal spise til middag, hvilken restaurant vi skal på, fult kjøleskap og restemat som bare kastes. Uten tvil har det gitt oss refleksjoner over eget forbruk og vaner.

Suppe hver dag

Suppekjøkkenet har som mål å kunne tilby et måltid hver søndag. Aller helst skulle de delt ut suppe hver dag etter skolen, for å sikre at barna fikk mat daglig. Men enn så lenge er alle veldig fornøyd så lenge de klarer et suppekjøkken hver søndag.

For de foreldrene som bor i leirhusene bak kirkeveggen, så er ukens suppekjøkken også ukens befrielse. Det er en dag uten å måtte tenke mat til barna, det er en dag uten å igjen ha dårlig samvittighet for risgrøten de serverer, og det er for mange en dag fri til å gjøre andre ting enn å lete etter mat. For barna så er det uvurdelig.

Lopper og lek

En gang i måneden arrangeres loppemarked etter suppekjøkkenet. Klær som er samlet inn av venner og kjente gis bort til barna, og kan kjøpes for 5 kr plagget av voksne. Penger som går rett til til nytt suppekjøkken. Og de joggeskoene som ikke passet og fotballgenserne som var litt små, ble plutselig perfekt for andre. Perfekte til å løpe rundt i, perfekte til å leke med. Lek som vi fikk være med på. Gjemsel og slå-på-ring leker man også her. Barn er barn. Lek er lek. Når man er mett.

Etter er par suppekjøkken i Swaziland blir man lett målløs. Få steder har vi lært så mye om oss selv og satt vårt eget liv litt i perspektiv. Det er så lite som skal til. Og selv om vi nå bare setter oss inn i en bil, og kjører videre på nye eventyr, med nye handlevogner, så består suppekjøkkenet i Swaziland der hver uke. Hvis de har noe å koke suppe på.

Og akkurat det må vi tenke litt på hva vi kan gjøre med.

Følg oss videre:

3 Replies to “Suppekjøkken i Swaziland”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.