Sterke inntrykk i Kambodsja

Sterke inntrykk i Kambodsja

Tenk deg at det er i 1975 i Oslo. I en leilighet på Bislett er du akkurat kommet hjem etter jobb. Tenk deg at det banker på døra, og utenfor står bevæpnede soldater og ber deg forlate huset ditt, alt du eier og begynne å gå ut av byen. Du spør hvor, og får bare til svar «ut på landet». Etter tre dager er du fortsatt er på vei til fots blant 10 000-vis av andre.

Dette var realiteten i Kambodsja i 1975. Hovedstaden Phnom Penh er da fylt av mennesker som er tvunget sørover fra de krigsherjede områdene i nord og øst. Under Vietnamkrigen bombet USA også Kambodsja, den hemmelige krigen ble den kalt. Da Røde Khmer marsjerer inn Phnom Penh 17 april 1975 blir de sett på som redningen, folk jubler i gatene. Kort tid etterpå stilner jubelen.

I løpet av de neste 48 timene er butikker, skoler og sykehus stengt. Pol Pot har beordret full masseutvandring, og i løpet av de tre første dagene blir alle innbyggerne tvunget ut av hjemmene sine. Barn, voksne, eldre, syke og skadede, Røde Khmers styrker gjør ingen forskjell. Snart står Phnom Penh og andre store byer i Kambodsja tomme.

Pol Pots mål var et selvforsynt kollektivt samfunn, han ville starte på nytt. År null. Folk ble sendt ut på landet og settes i tvangsarbeid. Alle skulle kvitte seg med sin tro, eiendeler og familiebånd, og erstatte den med kommunistisk hengivelse. Å splitte familier, beordre folk ut fra byene og etablerere kollektive jordbruk var en av veiene til målet. Den andre veien var på kvitte seg med de som kunne ødelegge planen.

Skolefengslet i Phnom Penh

For Phnom Penh ble ikke helt tømt, Røde Khmers styrker og Pol Pots kamerater holdt sete i byen. Og i lokalene til en skole midt i Phnom Penh ble det hemmelige fengselet S-21 opprettet. I løpet av de fire årene som Pol Pot var ved makten, var et sted mellom 12 000 og 20 000 innom fengslet. Kun 12 overlevde.

I dag er Tuol Sleng som det kalles, et av de viktigste stedene for oss turister til å dra oss ut av feriemodus og minnes fortiden til Kambodsja. Her står fortsatt mye som det gjorde når det ble oppdaget i 1979, etter at Røde Khmer og Pol Pot hadde rømt byen. Den ene bygningen huser klasseværelsene, hvor fanger ble forhørt og torturert i dagevis. Neste bygning er fylt med bilder av de mange av ofrene. Unge og gamle, barn og voksne, underernærte, slått og pint til det ukjennelige.

Sterke inntrykk for små og store i rommene som tidligere ble brukt til forhør.

Men det er kanskje i den tredje skolebygningen, den som tidligere huset store skolesaler, hvor man virkelig forstår hvordan de hadde det de 20 000 fangene som var innom S21. Her er det store samlinger av kjettinger og fotlenker, og endeløse rekker med provisoriske små celler. På rekke og rad ble fangene lenket fast til hverandre ved føttene, liggende på golvet eller stuet inn i en smal celle. Blodet er fortsatt synlig på golvet.

Utenfor alle vinduer og dører er det tett med piggtråd. For å hindre at folk rømte eller tok livet sitt gjennom å hoppe ut av vinduene.

«Å beholde deg er ingen gevinst. Å miste deg er ikke tap» var visstnok et av slagordene til Pol Pot. Og døde du ikke i Tuol Sleng, så ventet ikke en bedre fremtid.

Dødsmarkene

Fra fengselet inne i byen ble overlevende fanger daglig transporter med bind for øyene ut til Choeung Ek, en Kinesisk kirkegård noen kilometer utenfor byen. De ble lurt videre under påskudd om at de skulle et bedre sted. Noen trodde kanskje også det. Men for absolutt alle var det deres siste ferd. Til Choeung Ek ble menneskene ført for å drepes.

Til å begynne med kom det en lastebil med fanger om dagen. Etter et par år med Pol Pot ved makten kom det opp til 300 lastebiler hver dag. De fleste var tvunget til å skrive under falske anklager, for å ha stjålet ris eller ikke gjort jobben sin skikkelig. Eller de var mistenkte for å være spioner for KGB eller CIA. Årsaken var en helt annen. De var kanskje lærere, ingeniører, leger eller hadde helt enkelt bare briller. Alle som kunne yte motstand skulle ryddes av veien. For som det ble sagt; «Det er bedre å drepe en uskyldig ved feil, eller ved en feil ikke å drepe en skyldig». I dag omtales området som Killing Fields, dødsmarkene.

Gropene du vandrer over er tomme nå, men tidligere var det fem meter dype massegraver og svære hauger med døde.

På Choeung Ek ble de fleste drept med en gang. Bare noen stenkast fra hvor lastebilene stoppet. Noen måtte vente på tur, og bruke tiden på å grave massegraver. Når man spaserer gjennom det lukkede området, vandrer man på til sammen 129 massegraver, som skjuler 20 000 mennesker. Ser du ned, kan du se rester av ben og stoff langs veien mens du går, skylt frem av regn og vind.

Det sterkeste er kanskje å se massegraven for barn og mødre, og treet som de ble henrettet mot. Et av slagordene om barnemord var «For å bli kvitt gresset, må også røttene taes».
Minnesmerket på Choeung Ek ble bygd av regjeringen i 1988 til minne om alle som døde, og inneholder 9000 kranier.

Smilets land

Frem til nå er over 300 dødens felt oppdaget i Kambodsja, men når du reiser gjennom landet 40 år etter folkemordet, er det lite som til daglig minner om det som skjedde her. Men det finnes ingen her som ikke har mistet noen.

Totalt ble over 3 millioner mennesker drept de fire årene Pol Pot hadde makten. De som ikke ble drept direkte, døde av overarbeid eller sult. Målet om et selvforsynt samfunn innebar blant annet at risproduksjonen skulle tredobles. Noe som var umulig, selv med over 12-timers arbeidsdager. Mens arbeiderne sultet, ble risen de produserte eksportert for å betale for våpen til Pol Pots styrker.

Til tross for fortiden, er en reise gjennom Kambodsja en reise i et utrolig vakkert og vennlig land. Få steder har vi truffet finere mennesker. De er engasjerte, vennlige og nysgjerrige. Det er ikke uten grunn at Kambodsjanerne kalles smilets folk. De fleste har lagt fortiden bak seg, og mye tyder på at Kambodsjanerne har mye å se fremover til. Men for alle oss andre, er det viktig å minnes hva som skjedde. Ikke for flere hundre år siden. Men for kort tid siden. Mens man akkurat hadde kommet hjem fra jobb og var trygg på Bislett. La det ikke skje igjen.

En hilsen på veggen i Prison S-21 fra oss.

Kilder: Audioguider Tuol Sleng og Choeung Ek museum.

Teksten er skrevet så korrekt vi kan, men vi tar likevel høyde for små faktafeil eller mindre misforståelser.

Ønsker du å lese mer, sjekk gjerne:

Tuol Sleng Genocide Museum

The Killing Fields Museum of Cambodia

Følg oss videre:

2 Replies to “Sterke inntrykk i Kambodsja”

  1. Grusomt å lese denne historien.Men dette hørte jeg som småbarnsmor på nyhetene i flere år!!men det var så langt unna!,Jeg ønsket ikke at dere skulle til Kambodsja.Men nå har dere vært der,deler historien med oss…Håper dere fortsatt opplever morsomme nye eventyr!,???

  2. Fy søren for en sterk historie! Kjente jeg ble ‘fly forbanna’ inni meg av de slagordene? Det er dessverre slik at det vanker gale mennesker med forvirrende tanker og handlinger fortsatt, men dette var grusomt. Det er vel dette denne reisen handler om – å se/lære/oppleve ALT, og det er litt viktig for oss her i lille Norge (ikke minst for unga) å se hvor godt vi egentlig har det. Dere er så flinke til å igjenfortelle! Digger turen og historiene deres!? Nyyyyyt Malin & co?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.