Indisk globetrotterliv

Indisk globetrotterliv

Fristelsen til å reise tilbake til India har aldri vært veldig stor. Likevel endte vi overraskende nok for oss selv med å starte reisen vår i India – fordi vi har vært her før, ville ta det litt rolig, kjente noen folk og ville følge opp noen barnehjem vi visste om. Et kjent sted å starte virket plutselig som en strålende plan blant alle manglende planer.

Men i stedet for ro og fred på et fast sted, har det av mange grunner blitt litt mer hit og dit enn vi tenkte, fra øst til vest i Sør-India. Og Sør-India er så mye! Det er fullt av fantastiske mennesker, lukter, farger, natur og søte apekatter langs veien. Det er grønt og frodig, har fantastiske naturreservat, regnskoger og grønne fjell med kaffe, te og gummiplantasjer. Det er elver, sjøer, fossefall og fantastiske strender. Og ikke minst er det fullt av kuer, løshunder, søppel og voldsomme regnbyger.

Venter på monsterbølgene i Kerala.

Vi har badet i kjempebølger i Mahabalepuram, gått i trange søppelgater i Vellore, vandret langs nydelige risåkre og gjennom små landsbyer i Sholingur, prøvd “kolonilivet” i Mysore, kost oss på en husbåt i Kerala og gått bananas i et indisk shoppingsenter i Mangalore på jakt etter “vestlig” underholdning i form av bowling, godis og vin.

Vi har ledd oss skakke av språklige misforståelser, feilkjøringer og oss selv som lettlurte naive turister, vi har grått litt over savnede venner, familie og fredagstaco, og vi har frustrert oss over indernes manglende evne til å la ting skje nå, og nikke “ja” når de mener “nei”. Men mest av alt har vi forundret oss over alt som er annerledes, og gledet oss over hverandres evne til å tilpasse seg enhver merkelig situasjon. Akkurat det er kanskje ungene best til.

Underveis har vi forsøkt å få litt ordning på tilværelsen og litt retning på reisen. Ordningen har begrenset seg til å holde orden i bamser, sekker og bager på veien. Retningen har blitt endret sånn hver hver annen til tredje dag, avhengig av hvor vi har fått togbilletter eller transport til. Og så har vi funnet ut at vi like gjerne lar Nord-India bli en del av turen også. Og dit er det ganske langt har det vist seg. Etter tre uker, 20+ timer med tog og langt over det dobbelte i bil sikkert, er vi nå i Goa – sånn halvveis til nord.

Rolige dager på indisk landsbygd
Sparkesykkel, solnedgang og stille landsbyliv i Sør-India

 

På veien har vi fått kjent litt på følelsen av hva det vil si å kaste seg ut på tur, og tanken “hjelp, hva har vi gjort” har slått oss noen ganger (heldigvis tar vi oss raskt inn igjen). Følelsen av “ferie” men “ikke ferie” er også veldig uvant. Det føles helt uvirkelig ut av vi kanskje bare har tatt 20 av ca 300 dager…. Tror vi trenger mange uker til før vi faktisk forstår at vi ikke skal snart sette oss på et fly hjem…. men videre til et nytt land.

Tre uker inn i den lange reisen – tre uker var alt vi trodde det skulle bli i India. Men vi vil fortsatt mer. Landet fascinerer, irriterer og begeistrer – men når vi først har skjønt hvordan man kan overleve som familieglobetrottere, så blir vi en stund til. Akkurat det er jo gleden med å ikke ha en plan.

Blide og nysgjerrige naboer i landsbyen vår i Tamil Nadu.

Les mer om hva vi har lært etter tre ukers «crash-kurs» i Sør-India og følg Bislettbandenontour på Instagram



Følg oss videre:

8 Replies to “Indisk globetrotterliv”

  1. Fantastisk å høre fra dere og hvordan det går. Kos dere videre i Nord-India. Aurora hilser (og savner) Alex❤️

  2. Så hyggelig å høre fra dere og oppdatering fra langt langt borte!! Frans savner vennen sin og vi snakker ofte om når vi ser dere igjen. Det blir en stund til, men ja flere til bilder og oppdateringer – fortsatt god reise!!

    1. Åh, Frans er med oss hver dag! Det legges utallige fantasifulle planer hver dag om hva som skal skje resten av livet med han:)

  3. Interessant og morsomt fortalt! Sikkert ikke noe problem å få tiden til å gå de resterende 280 dagene i India – herreminhatt så utrolig mye å oppleve! Lykke til videre!!! Klem fra et mer & mer høstlig Oslo

  4. Veldig spennende å høre om deres omflakkende tilværelse. Jeg hilser fra mitt værelse – i gode, gamle Sofies gate 56. Her går livet sin gang, noen dugnader er planlagt, huset som reiser seg har nådd noen cm over bakkeplan og ser ut til å vokse raskere nå. Deres leieboere er hyggelige. Og jeg (og sikkert vi) savner dere, men deltar i deres opplevelser og føler dermed en slags nærhet. Kos dere videre, vi gleder oss til å se dere igjen når tiden kommer 🙂 Hilsen til alle fra hr. Downunder

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.