Kategori: Reisemål

Cape Town for store og små

Cape Town for store og små

Selv om den ligger så langt sør som du nesten kan komme i Sør Afrika, er Cape Town uten tvil den mest «vestlige» byen vi har vært i på det Afrikanske kontinentet. Uansett om du befinner deg på flyplassen, midt i sentrum eller på «the waterfront» så er du garantert å finne både kjent mat, vanlige butikker – og noen andre nordmenn.

Vi besøkte Cape Town i mai, egentlig mest for å ha et sted å feire 17.mai. I ettertid er vi så glad for at vi litt tilfeldigvis endte her, for Cape Town og hele området rundt har utrolig mye å by for hele familien. Og selv om det er litt som å være i en afrikansk versjon av San Fransisco, så er det likevel utrolig genuint, vakkert og morsomt.

Table Mountain

Hvis været er godt, så kan man vel nesten ikke være i Cape Town uten å reise opp på Table Mountain. Og det er så verdt turen. Vi tok banen opp, men er man klar for en god treningsøkt, så kan man også gå opp. Og ned. Eller om du som oss tilfeldigvis har en som hopper rundt på krykker denne dagen, så spar gåingen til du er på toppen. Utsikten er uansett helt fantastisk, til og med på en gråværsdag. Husk å booke billetter på forhånd, det er begrenset antall plasser hver dag. Har du afrikansk Wild-card får du god rabatt.

Utsikt mot Kapp det gode håp fra Table Mountain.
Utsikten på Table Mountain er fantastisk, i alle retninger. Lengst der sør er det sørligste punktet i Afrika – Kapp det gode håp.
Gondolen til Table Mountain

Robben Island

En av de historisk gode grunnene til å reise til Cape Town, er naturligvis et besøk på Robben Island. Litt blaserte etter fengsler i Kambodsja og krigstunneler i Vietnam var vi nok. Selve fengslet var derfor kanskje ikke det mest avskrekkende for vår familie, og minstemann syntes nok ikke at Mandela hadde det så verst. Til og med hundene på Robben Island hadde det bedre enn fangene i Tuol Sleng, mente gutten. Men Robben Island er mer enn selve fengslet, det er en hel øy og det er historien rundt apartheid og Mandela, som sammen gjør dette til et veldig godt reisemål for hele familien. Det er litt tur og kjør, ut og inn av buss sammen med mange andre. Men det er den eneste løsningen for å se det, og du får en god tur på et par timer på Robben Island.

Båter til Robben Island går fra The Nelson Mandela Gateway på nordsiden av De Waterkant. Vi booket billetter på forhånd, noe som nok var lurt, for her fylles det også opp fort.

Luftegården på hovedfengslet på Robben Island
Hundeburene utenfor Mandelas hus inspiseres
En obligatorisk stopp på reisen rundt på Robben Island

De Waterkant

Cape Town sitt svar på Aker brygge og San Fransiscos Pier 39. De Waterkant er et ganske enkelt et svært shoppingsenter, masse restauranter, uteserveringer og en naturlig turistmagnet ved vannkanten i Cape Town. Her kan du kjøpe det du ikke trengte, spise veldig mye god mat og du kan også booke alt du ønsker å gjøre i Cape Town, her bugner det av tilbydere til havsafari, haisafari, dykking og andre aktiviteter. For familier er det faktisk veldig deilig hvor ungene kan springe rundt ganske fritt. Det er en liten lekeplass som holder de fleste i aktivitet lenge, det er pariserhjul og mini-tog. Bilde: Pariserhjulet på De Waterkant lyser opp og er ikke til å unngå å se. Er nok ikke til å unngå å kjøre heller.

Perfekt utsikt på selveste 17.mai fra pariserhjuelt på De Waterkant
Det bugner av steder å løpe på og spise på De Waterkant

Andre ting vi anbefaler i Cape Town

  • Ta en gåtur i Bo Kaap, fantastiske fargerike hus og hyggelig atmosfære
  • Besøk District 6 Museum, apartheid-museum
  • Aquarium på De Waterkant
  • Diamant-museumet ute ved Nelsom Mandela Gateway
  • Lyst på en god bok – besøk The Book Lounge, fantastisk hyggelig bokbutikk med herlig betjening og tid til å sitte i ro.

 

Og uten tvil – bruk også anledningen til å reise ut av Cape Town og besøk Kapp det gode håp!

Vi  fikk blant annet se verdens fineste leoparder, tusenvis av pingviner og Afrikas sydligste punkt. 

 

Praktisk informasjon

Hvor skal man bo i Cape Town

Etter vår erfaring kan man bo i de fleste områder i Cape Town, så lenge det er sentralt, Uber kjører deg overalt dit du skal på noen minutter, og de fleste sentrumsområdene har hyggelige restauranter, cafeer og kjøpesentre. Vi leide AirBnB ved Buitenkant street i sentrum, nære District Six Museum. Kunne veldig gjerne ha bodd i Hillside området ved Gardens, Bo Kaap, eller på hotell på De Waterkant. Og hvis du ikke vil bo i selve Cape Town, og det er sommer og du vil bade, så ligger Hout Bay  og Camps Bay fantastisk til. Rolig, avskjermet fra havet og inn til Cape Town på 10 minutt.

Transport i Cape Town

Det aller beste overalt i Cape Town er Uber. Uovervinnelig på pris og effektivitet, og fungerte hver gang. Vanlig Taxi var veldig mye dyrere, og kollektivt ble oftest ikke et alternativ. Føttene fungerer også fint, ihvertfall på dagtid.

Shopping i Cape Town

Garden Shopping center og De Waterkant, har alt. Fantastisk Woolworths på The Gardens, med norsk laks (om man savner det).

Sikkerhet

Vi følte oss trygge alle steder i sentrale Cape Town, men fruen gikk ikke ute alene på kveldstur.

Annet

Cape Town har en stor delegasjon med nordmenn, både fastboende og studenter. Mange av de en del av Norskeforeningen i Cape Town. Vi fikk feire 17. mai , noe som var stor stas. Vi fikk også veldig god hjelp og tips til å skaffe en doktor når minsten absolutt måtte nesten brekke beinet. http://www.norskeforeningen.co.za/

Følg oss videre:
Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Til å være så lite vant til dyr, er det jo rent utrolig at vi skulle finne på å ha ansvar for en gjeng foreldreløse bavianer. Men det gjorde vi altså, i to hele uker har vi vært frivillige på et dyrereservat i Afrika. Og det kan vel oppsummeres med både mye moro og mye dritt.

For det kommer mye ut av små søte dyr også. Sjelden har vi vasset i mere bæsj, luktet mer svette og vært mer uhygienske enn disse to ukene. Men når det er sagt, så har det vært utrolig å få lov til å ha nærkontakt med mange av de dyrene som vi til nå bare har sett på safari.

Hallo kompis!

For i tillegg til mengder av bavianer og apekatter har vi blitt kjent med mange andre dyr. Vi har hatt en impala i hagen, som etter hvert ble litt hissig og gjerne ville leke med hornene sine. Spesielt lite glad var han i voksne damer, så baken til mor fikk seg noen runder.Og vi har hatt strutsen Peck traskende rundt oss hver dag, og et par påfugler som likte seg best på Steinars tak. Vi har hatt to busksvin som har lunket rundt på kjøkkenet og spist alt de har kommet over, og en buskbukk som egentlig syns det var mest greit å holde seg for seg selv når vi var i nærheten. Men aller mest ble vi kanskje glad i lille Klipie, den lille klippeantilopen som helst ville være inne hos oss. Han har fulgt trofast etter oss der vi har vært hele dagen, holdt oss med selskap i sofaen og stått ivrig og ventet utenfor teltdøra når vi våknet om morgenen. Og det var bare noen, i tillegg kommer papegøyer, bushbabies, mungooser og ikke en rent liten mengde rotter.

En struts foran døra, en impala på gårdsplassen og en påfuglpå taket til Steinar.
Helt normalt å ha en impala i stua om kvelden.

Foruten å kose og springe rundt med dyr hele dagen, så har vi også gjort noe fornuftig. En dag som bavianpasser starter hver morgen klokken syv, med å lage frokost til alle dyrene. Det er tidlig nok for en bande som for lengst har mistet evnen til å stå opp tidlig. Matlagingen står stort sett i å skjære og kutte halvråtten frukt og forlorent kjøtt fra slakteren i mindre biter. Deilig før frokost.

Frokostforberedelser, sammen med busksvinene Petunia og Primrose.
Ut på tur med bavianene.

Etter frokost så var det tid for daglige lange bushwalks med babybavianene, kanskje noe av det aller hyggeligste. De er i grunn som små babyer ellers, klamrer seg til deg, sjarmerer deg, roter, lugger og bruker kroppen din som lekestativ. Etter lunsj har vi hatt fysisk arbeid, og gubben har skjaua to tonn grus, reparert en hullete afrikansk vei, gravd en skyttergrav til et nytt bur og tømt bavianburene for bæsj. Ikke verst, all den tid kona og ungene mest var opptatt av andre ting eller unnskyldte seg med at de måtte på butikken å handle middag.

Mens vi offisielt var friske frivillige fikk vi også gjort noen fantastiske utflukter i Zimbabwe. Vi fikk være med på slippe løs impalaen Jupiter i Longueville fuglereservat så han skulle få noen likesinnede å sloss med. Og vi kjørte langt inn i Matopo nasjonalpark med 4,5 meter pytonslange i bilen. Det var helt klart med skrekkblandet fryd. Vi fikk være med på løvemating i Antelopeparken, og av alle ting fikk vi også se en kamp med Polo Cross der. Ikke visste vi hva det var, men det var gøy å være ren og føle seg litt som fiffen for en dag.

Utrolig hva man får plass til i Steinar; unger, bamser, slanger……

Så det er kanskje ikke rart, at tross mye dritt og lort, så har vi hatt en fantastisk opplevelse som bavianpassere i Zimbabwe. Og mens muligens ungene er enda mer dyrefrelste, er foreldrene veldig fornøyd med å ha overlevd uten hverken slangebitt eller magesjau, og går lett tilbake til et liv som passive dyrevenner.

Vaske vesle Miles-mann. Miles er en liten «vervet monkey» som bodde inne hos oss hele døgnet.
Litt børsting må også til for en ren apekatt skal bli.
En liten hemmelighet på lur
Og lille Klipie ville være med oss videre.

Mer om å jobbe som frivillig på Free To Be Wild

  • Free To Be Wild er et lite privat dyrereservat, som i hovedsak tar hånd om skadede og foreldreløse små dyr (primater).
  • Dette er et av de få stedene vi fant hvor vi hele familien kunne være å jobbe som frivillige, ettersom de ikke har noen store kattedyr der (noe som normalt krever 12+ i alder). Etter innspill fra oss er det nå mulig å være der bare noen dager, eller opp til flere uker. Vi anbefaler 3-7 dager.
  • Det koster litt å være der, men ikke mer enn overnatting ellers koster rundt om Zimbabwe. Barna fikk være der gratis. Pengene du betaler går rett inn i drift, mat til dyrene og lønn til de ansatte.
  • Man bor i et ganske fint telthus, med kjøkken, bad og solcelleenergi.
  • Mat fikser du selv, eller de gjør det gjerne for deg.
  • Mens man er der deltar man på både faste oppgaver, og det som skjer underveis. Og det skjer stadig noe uventet. Det er mulig å få tilrettelagt litt etter eget ønske, og kombinere det med andre opplevelser i området.
  • Alle som jobber der er helt fantastiske mennesker, og det er noe av bonusen. Ikke bare får man være med mange dyr, men man får også leve lokalt i Zimbabwe!
Sammen med de beste folkene på Free to be wild, Dinghani og Sweni, og bavianene Kuda, Lucy og Darell. Savner dem allerede!
Følg oss videre:
Strand og surfing på Sri Lanka

Strand og surfing på Sri Lanka

Kanskje ikke overraskende til å være en øy, det er tross alt kyst rundt hele øya, men Sri Lanka sine strender og krystallklare hav har bergtatt oss.

Få steder har det vært slik variasjon i strender, bukter og bademuligheter, og få steder har vannet vært klarere og grønnere. Å kaste seg i bølgene på Sri Lanka, er som å svømme i et friskt boblebad. Og er du heldig, får du følge med en skilpadde eller to på veien.

Hvor man skal reise på Sri Lanka, avhenger noe av sesong. Noen ganger er det best på østkysten, andre ganger på vestkysten. I øst og nord har vi fått anbefalt Arugam Bay og Trinco. Men under den norske vinteren er det sørkysten som har det beste været. Vi tok dermed reisen fra fjellene ved Ella og ned til sydspissen, og fulgte veien videre vestover opp mot Colombo.

Tangalle

Tangalle er lang strandstrekke sør-øst i Sri Lanka, og supert utgangspunkt hvis du vil kombinere det med safari i Yala eller Udawalewe nasjonalpark, eller på vei ned fra fjellene. Og til tross for fantastiske strender, er det ikke så mye turister, til det er det muligens litt for langt fra Colombo.

Grønt vann og høye bølger ved Tangalle.

Selve Tangalle Beach er lang og fin, men kan ha masse vind og høye bølger. Litt for høye bølger for noen familier. Et alternativ er Tangalle Bay (se hovedbilde), 5 minutter fra selve Tangalle. Her er vannet roligere, og det er utrolig fint. Vi bare elsket dagene ved Tangalle Bay.

Vi valgte å bo ved Tangalle Bay, på Nuga Eden Resort, noe som vi var storfornøyd med, og veldig gjerne anbefaler. Ellers er det fullt av små gjestehus og restauranter langs strandveien i Tangalle hvis man ønsker litt mer liv.

Hiretikya

En halvtimes kjøretur med tuk-tuk fra Tangalle, ligger den lille bukta Hirekitya. En skikkelig hesteskolagune, og et bittelite surfeparadis. Hvis du er nybegynner, eller har barn som vil teste surfing, så er det kjempefint her. Men for en ren badetur, så kan det bli litt mange surfebrett i vannet til tider. Men uansett er det nesten verdt det, det er et utrolig fint sted, og det er bølge og surfefritt lengst til høyre på stranda. Det finnes et par små restauranter, med blant annet skikkelig god pizza, og også en del rimelige overnattingssteder i nærheten. Vi kunne godt ha vært her en uke.

Surfekurs igjen, i Hireketiya. Bedre gymtimer skal man lete lenge etter.

Talpe

En liten badebukt på østsiden av Unawatuna, med strålende strand og til tider veldig høye bølger. Men i bukten rett utenfor Wijayas i Talpe, er det fantastisk for familier å bade. Et korallrev lager en stor badedam, der man er beskyttet fra bølger og er man heldig (noe vi ikke var), så svømmer skilpaddene rett under deg. Super sted! Og Wiajas har også super god mat og drikke.

Fantastiske lokale fiskere i fantastiske Talpe.
På stranden i Talpe kan du bade i ly for bølgene.
Talpe ved solnedgang, fra Wijayas restaurant.

Weligama

Muligens surfestrand nummer 1 på sørkysten av Sri Lanka. Her har du lite å gjøre, hvis du ikke vil prøve deg på et brett ute på bølgene. Og det bør man, det er supergøy,  ifølge de minste bandemedlemmene. Prisen på en times surfekurs er ca 150 nkr, og det er nok til at de fleste får seg opp å stå på brettet og kan fortsette litt til på egen hånd. Og ja, det er mange surfere der. Men stranden er også et par kilometer lang, så det er plass til det. De mer proffe surferne holder til lenger ute, mens amatørene kan boltre seg innerst. Det er plass til alle.

Surfing er helt klart den nye feriefavoritten.
Venter på den rette bølgen i Weligama.

Mirissa

Til Mirissa reiser man først og fremst for å dra på hvalsafari. Og det skal man i Mirissa. Men Mirissa er veldig mye mer, og vi stortrivdes i Mirissa. Stranden er litt mer utbygd, det er sikkert et 20-talls restauranter og småhotell langs den.  Men likevel, fullt blir det ikke på stranda i Mirissa. Stranden er perfekt for bading hele tiden stort sett, og også perfekt for bodysurfing.

Mirissa Beach, deilig sted!

Vi bodde på Hotel Irina, som ligger 5 minutters rusletur fra stranda. I Mirissa gjør det ingenting, det kan være deilig å tusle hjem gjennom gatene (når du først har kommet deg helskinnet over hovedveien).

På veien mellom Weligama og Talpe kan man også få prøve seg som lokale fiskermenn.

Galle

Ulikt alt annet vi har sett på Sri Lanka, Galle er en perle. Etter mange stranddager, er det å komme til Galle som å plutselig mellomlande i et lite Frankrike eller Italia. Selv om det egentlig mest var nederlandsk i sin tid.

Galle Fort er lite og oversiktlig, lett å rusle rundt i og fullt av koselige små kaffebarer, butikker og restauranter. Har du tid, stopp for en dag, har du enda bedre tid, stopp for to dager. Men det rekker. Det er ikke all verdens å gjøre i Galle, utenom shopping og spising. Vi besøkte det maritime arkeologiske museet og det var vel verdt det. Revene utenfor Galle har senket flere skip gjennom tidene, så det er mye spennende å både se og høre om. Ikke minst for to små som nå drømmer om å bli havets Indiana Jones og Lara Croft.

Galle er full av små smale gater, og mange perler av resturanter og cafeer.

Anbefaler å bo inne i selve Galle Fort, da er det 5 minutter rusletur til de fleste stedene. Vi bodde på Knights Inn, veldig rimelig og fint gjestehus midt i fortet. God mat er det mange steder, men vi falt spesielt for pastaen på The Pasta Factory, hummusen på Chambers Restaurant og pannekakene på Crepeology. Og er det et sted på Sri Lanka du skal fråtse i is – så er det i Galle.

Også i Galle kan man bade. Ute ved fyrtårnet rekker vannet bare til knærne, men funker fint som avkjøling. Med dukkemasker kan man se utrolig mye fisk i korallrevet rett utenfor.

Mount Lavinia Beach

Rett nedenfor Colombo ligger Mount Lavinia. En lang strandsstrekke langs toglinjen, med flere små strandrestauranter og enkle overnattingssteder. Og masse AirBnBs. Stranden er i seg selv mer enn god nok til å bade på, men vi opplevde for første gang å Sri Lanka mye søppel og plast i vannet. Så det kan være en ide å bo et sted med basseng i tillegg. Men nærheten til Colombo, og det lokale livet overalt, gjør likevel at det er et OK sted å stoppe for noen dager.

Strekket nærmest begge sider av selve Mount Lavinia Hotel er kanskje den beste, og mest velutbygde med hensyn til å få seg en matbit på stranda. Selve Mount Lavinia Hotel synes vi også er en liten historisk perle. Og om du ikke har råd til å bo der, er det fullt mulig å tilbringe en hel dag eller to ved bassenget eller stranden deres. For 50 kr per person har du solseng, vind i håret og en nydelig utsikt mot Colombo fra bassenget.

Helt fint å låne seg plass på et litt finere hotell for en dag. Hotel Mount Lavinia.

Negombo

En time nord for Colombo, og veldig nære flyplassen, ligger Negombo. En lang strand, med lite folk og rolig badeliv. Til tider mye bølger, men ikke mer enn de fleste familier lever fint med. Selve Negombo har også et veldig godt utvalg av spisesteder og overnattingsmuligheter, så det er absolutt helt fint å være her et par dager først eller sist på reisen.

Vi bodde veldig rimelig og bra på Star Beach Hotel, rett på hovedstranden, med god frokost til en veldig hyggelig pris.

Tips til flere steder og overnatting på Sri Lanka finner du på Helene Hovdas blogg, Sri Lanka Favorites.

Følg oss videre:
Grønt, grønnere og grønnest på Sri Lanka

Grønt, grønnere og grønnest på Sri Lanka

Få steder vi har vært har vært grønnere enn Sri Lanka.  Vi startet vår reise på Sri Lanka med en uke i fjellene midt på øya, med Kandy, Nuwara Eliya og Ella.

Kandy

Kandy er storbyen i fjellene, en pulserende og livlig by, med både butikker, shopping og restauranter. Vi var i Kandy først og fremst for å besøke kjente fra Norge, og var så heldig at vi ble vist rundt på de beste stedene. Dog ikke alt, vi prioriterte venner før severdigheter:) Men Kandy har mye å by på for de som vil se mer.  Våre favoritter var den Botaniske hagen og Tanntempelet. Og selve Kandy by, selv om det er mye tut og kjør, så er det masse spennende rundt hvert hjørne. Pass på å få en kopp deilig kaffe på den lille kafeen Bueno, som drives av ungdommer fra Child Action Lanka.

Kandy er grønt og skjønt, og ekstra deilig når man kan dele utsikten med noen.
Kandy Kongelige Botaniske hage, og lille innsjøen som er formet som selve Sri Lanka.
I tanntempelet i Kandy finner man selveste tannen til Buddha,  Sri Lankas viktigste relikvie. Klokken 10 er det mulig å passere «tannen», sammen med ganske mange andre.

Nuwara Eliya

Veien fra Kandy til Nuwara Eliya snirkler seg oppover, blant te-plantasjer og lokale små landsbyer. Te er i det hele tatt hovedattrakasjonen ved Nuwara Eliya, og en av hovedgrunnene til at man bør legge inn et besøk her. Det andre er at her kan du ta toget til eller fra Ella. Nuwara Eliya ligger 1500 moh, og har en helt annen temperatur, det er faktisk ganske kjølig på kveldene. Som en fin norsk sommernatt.

Vi brukte tiden på å rusle rundt i Victoria Park og besøkte te-plantasjen til Pedro.  Her fikk vi en veldig fin tur gjennom fabrikken, til og med ungene syns det var gøy å lukte og se på te i alle varianter. Vel og merke står alle maskinene på dagtid, det er på natten produksjonen er. Men det aller fineste er likevel å vandre langs te-plantene selv. Vi bega oss nedover mot teplukkerne, ivrige etter å lære te-lukker teknikk, og fikk snart følge av en guide som tok oss innover mot plukkerne.

Det er mye lukt og mye nytt når man besøker en teplantasje. I kassene er det te som snart kommer til et sted nær deg.
Å vandre mellom te-plantene i Nuwara Eliya er bare grønt og skjønt.
Disse fine teplukkerne viste oss hvordan vi skulle plukke te. Vi får ikke fast jobb med en gang.

Tips til bosted: Vi endte opp etter litt frem og tilbake på hotellet Alpine Hotel. Gammelt, søtt og under oppussing. Men de hadde noen veldig fine familierom med hems, som kan være verdt å sjekke utI .

Ikke så verst å være reisebamse i Nuwara Eliya heller. Krølle tar seg en velfortjent reisehvil.

Ella

Høye grønne fjelltopper, fantastisk utsikt og sjarmerende landsbyfølelse – det er Ella. Et av de stedene vi koste oss aller mest. Ikke minst på kvelden får man lett litt «backpacker»-feeling inne i Ella.  Spesielt hyggelig var det i sacco-sekkene på balkongen på Chill på kvelden.

I Ella er det et par ting man bør gjøre, og sikkert en hel masse man kan gjøre. Hovedpoenget er å bruke føttene. Vi anbefaler først og fremst å få med Little Adams Peak og Nine Arches Bridge, til sammen en fin kort heldagstur for alle.

Utsikten på vei opp til Little Adams Peak
Det er mange flere topper på toppen av Adams Peak. Ta med godt med drikke og litt snacks, så er det fint å springe rundt en stund.

Vi anbefaler denne ruten:

Little Adams Peak

Stien til Little Adams Peak starter ved Ellas Flower Garden, et par km utenfor Ellas sentrum. Etter ca 10 minutter rolig rusletur mellom teplantasjer, starter oppstigningen. Via 312 trappetrinn kommer man opp til toppen og blir belønnet med en fantastisk utsikt over dalen. Det er bare å sette seg ned å hente inn pusten og nyte utsikten.

På vei ned, ta til høyre når du går gjennom den grønne smijernsporten, mot hotellet 98 Acres. Et hotell det helt klart kan være verdt å bo på. Men om budsjettet er som vårt, og du ikke har booket overnatting et halvår i forveien,er dette et sted du rett og slett bare kan nyte en lunsj eller ettermiddagscoctail på.  Vi endte opp med en lang lunsjpause på 98 Acres, de hadde norsk røkelaks! For noen som er på kortere ferie, er det kanskje ikke så spesielt, men for oss var det himmelen.

Nine Arches Bridge

Fortsett hotellveien fra 98 Acres ned mot hovedveien, og fortsett mot høyre, mot teplantasjen. Der tar du til venstre, og fortsetter å holde til venstre videre. Da starter stien ned til Nine Arches Bridge, en kjempemorsom nedklatring der du holder deg fast i steiner og greiner, og sklir litt på rompa, før du kommer ned på togsporet.

Vel nede finner man fort ut at man ikke var alene på broen, men det gjør ikke så mye. Det er uansett ikke hver dag man får løpe på togskinner på en bro med slik utsikt rundt seg. Togene kommer, men det er vakter der som har kontroll på de, og veiver deg av sporet når toget kommer.

Etter en artig klatretur nedover fjellskrenten kommer man frem til Nine Arches Bridge. Vel fortjent en pustepause.
Ikke hver dag man får lov til å løpe på togskinnene.

Fra brua kan du enten ta en tuk-tuk (til en litt overpriset pris), eller spasere opp stien til venstre for tunnelen. Det er en fin spasertur som tar ca 15 minutter, før du er oppe på veien til Ella igjen. Holder du til venstre på stien på vei oppover, så ender du på Ellas Flower Garden igjen. Holder du til høyre, så ender du nærmere Ella sentrum.

Overnatting

I Ella kryr det av rimelige overnattingssteder, homestays og små gjestehus. Og et par større hotell. Vi bodde rimelig og fint ved Adams Peak Stopover, et helt fin familierom med frokost, med en super beliggenhet for gåturer. Ellas Flower Garden og flere guesthouses i nærheten virker også helt ok. På kveldstid er det bare å ta en fem minutters tuk-tuk tur til sentrum.  Har du mye penger, prøv deg på 98 Acres.

Ta toget

Si Lanka er topp for togturer, og en av de beste togturene du kan ta er opp mot Ella eller Nuwara Eliya, av mange er beskrevet som en av verdens vakreste togturer. Og vakkert er det utvilsomt å snirkle seg oppover blant te-plantasjer, palmer, fossefall og fantastiske utsiktspunkt, mens du ser lokallivet på utsiden passere forbi. Det er i hovedsak to togturer du kan ta, Fra Kandy til Ella eller fra Nuwara Eliya til Ella. Vi tok den siste, det var der det var ledige billetter.

Billettene til disse togturene er stort sett utsolgt før du vet ordet av det, fordi det er et stort svartemarked for togbilletter. Biletthaier kjøper opp plasssene på forhånd av «billetthaier», og selger de dyrt videre til reisebyråer eller andre. Det beste er å gå på togstasjonene å bestille billetter selv, men vær obs på at du bør gjøre det god tid i forkant. Toget til Ella er også av de få hvor du heller vil ha 2.klasse billetter, enn 1.klasse. I andreklasse er nemlig vinduene åpne, og du kan lene deg ut å se. Men når det er sagt, vi stortrivdes på førsteklasse, og etter Myanmar så er alle tog topp.

Toget fra Colombo tøffer videre fra Ella over 9 Arches bridge.

Tips om tog i Sri Lanka

Tips om overnatting og mer om Sri Lanka finner du her,  en reiseblogg av Helene Hovda Lunde som har bodd i og reist Sri Lanka rundt 1 år.

Følg oss videre:
Nydelige Bagan i Myanmar

Nydelige Bagan i Myanmar

Før vi reiste fikk fruen to reisebøker fra Myanmar, med forsider preget av luftballonger over Bagan. Det der skal jeg gjøre, sa fruen. Og selv om barna ikke var like hissige, var det helt klart et av hovedmålene for Myanmar turen. Og vi er så glad for at vi kom til Bagan.

Bagan er Myanmars mest kjente turistmål. Med over 2000 gamle templer og pagodaer, de fleste rundt 1000 år gamle, så er det ikke rart. Noen er små, bygd av landsbyfolk, og mange er store, bygd av de med penger eller de kongelige. Det er totaliteten som teller. Og stemningen som gjelder. Og det er bare å reise hvis du kan!

Utsikt fra et tempel som raste ved jordskjelvet i Bagan i 2016. Magisk.

Nåvel, så ble det ingen ballongtur over Bagan. Sukk. Hovedgrunnen er dog at det koster ca 2500 nok per person. For en hel reisefamilie som oss, så er det et månedsbudsjett i losji. Så vi tydde til hest og kjerre.

Og det må være et av de beste ufrivillige valgene vi har gjort. Smålunkende, med passe bris gjennom kalosjen, guidet hestemannen oss gjennom bakgater, små landsbyer og gamle templer i Bagan. Vi bare satt og nøt. Til og med ungene, for det meste. Bagan ga oss den etterlengtede følelsen av at turen til Myanmar virkelig var verdt sin pris i dollar. Og vi reiser gjerne tilbake. Og da blir vi enda lengre.

Lokalt marked i en landsby i Bagan. Hit finner du nok kun med en lokal hestemann.
Selv om kan bli litt kjedelig sånn innimellom alle templene i Bagan var hesteturen det beste vi gjorde i Bagan mener ungene.

Praktiske tips om Bagan

  • Etter å reist litt her og der i Bagan, ville vi anbefalt å bo i området som heter Nyaung U. Vi bodde selv midt mellom gamle og nye Bagan, men endte opp hver kveld i Nyang U . Her er det en fantastisk stemning, men en liten hovedgate fylt av resturanter og små butikker. Du får litt «på beachen» følese, men så var det også det som var fantastisk.
  • Bagan er stort. Det er ikke slik at man reiser til et lite område, som for eksempel Angkor Wat, og ser en masse templer på en time. Templene er overalt, over et enormt område. Og ikke alle trengs å besøkes. Det er mer stemningen, utsiktene og stedet i seg selv om er tiltrekkende.
  • Prøv den italienske restauranten La Terazza i Nyaung U, drevet av en kul italiensk dame, som virkelig kan lage mat. Beste så langt i Asia.
  • Du kan (og sikkert bør) ta ballong over Bagan. Ballongturene starter før solen går opp, du får med deg soloppgang og nok en fantastisk utsikt over området. Fantastisk hvis du er to, og vi ville gjort det hadde vi vært på bryllupreise. Det finnes mange som fikser ballongturer, og de fleste hoteller fikser det også. Det skal ikke være noen grunn til å booke det lang tid i forkant, dagen før skal rekke. Obs på prisen, det er ikke billig moro. Men helt sikkert verdt det.
  • Hest og kjerre er den tradisjonelle måten å ta seg rundt i Bagan på. Vi ba vår hestemann om å ta oss utenfor de største turiststedene, noe som førte til en fantastisk tur gjennom hans lokale landsby og markeder. Vi fant vår via Tripadvisor – og anbefaler han virkelig, han forteller mer enn gjerne om livet før og etter 2010, og er veldig flott med både unger og voksne.

    Det er bare å lene seg tilbake, og lunke sakte gjennom landsbyliv og templer.
  • Elektriske mopeder, eller e-bikes, er superfint I Bagan. Lei en for en hel dag eller halv. Det du misser er historiene om alle stedene, men det du får er opplevelsen av å oppdage nye steder på egen hånd. Det finnes alltid et sted hvor det ikke er noen andre.

    Bagan er fantastisk for å kjøre rundt med elektriske mopeder, og du når dit ingen andre alltid er.
  • Sunset-cruise på elven er faktisk helt ok. Alle hotell og reisebyråer fikser dette også. En fin måte å tilbringe en kveld i Bagan på. Du får en hel båt for deg selv (hvis du har lyst) for en relativt billig penge.
    Sunsetcruise på egen Titanic-båt i Bagan

    Og solnedgangen var verdt å vente på. .
  • Det er vel verdt å reise på en «laquer-fabric» for å se og gjerne kjøpe tradisjonelt håndverk. Det er utrolig mange timer som legges i hver enkelt liten håndmalt skål, og de er utrolig fine. Hver enkelt sak de gjør tar over 6 måneder å lage fra grunnen, fantastisk håndverk.

    Burmesisk håndverk, fascinerende og førsteklasses.
  • Standarden er ofte 2-3 dager i Bagan. Vi kunne gjerne tatt 4-5 dager der. Så legg gjerne til en dag ekstra når du først er på vei.

 

Følg oss videre:
Hjelp, vi er på familieferie i Myanmar

Hjelp, vi er på familieferie i Myanmar

Fylt av uro, urettferdighet og ukjente reisemål. Myanmar, det var dit vi ville reise. Men det var litt rart, plutselig kjente vi oss litt utenfor, midt mellom noen få backpackerne og horder av pensjonister, på tur for å oppdage en ny del av Asia.

Ingenting blir helt politisk korrekt hvis man skriver om Myanmar. Ingen kan være uberørt eller uenige i at akkurat nå skjer det ting i dette landet som ikke skal skje.

Akkurat nå så var ikke det fokuset vårt. Vi ville til Myanmar, det vil si de voksne ville. Oppleve noen av de stedene og kulturen vi bare har sett på bilder. Og plutselig var vi der. Som turister på første klasse viste det seg raskt. Det føles ikke riktig, men det føles heller ikke som det var noen vei utenom. For Myanmar viste seg vanskeligere enn vi ønsket å være familieturist i.

Det er flere ting som gjorde det litt utfordrende. Den første og åpenlyse saken er selvfølgelig situasjonen med Rohingane i Nord. Det er følelsesmessig vanskelig. Og det gjorde også at den del reisemål i Myanmar var utelukket. Etter å tidligere ha vært i Kambodsja, ble det også raskt en nærliggende tanke at det er en reell mulighet for at ungene kanskje reiser tilbake til Myanmar om 30 år, og forteller om  folkemordene som skjedde da de var her.

Det andre som gjorde det utfordrende å være familieturist i Myanmar var logistikken, det var vanskelig å reise rent praktisk, det er store avstander, mye fjell og dårlige veier. Vi gjøv på i god tro, med stenvilje som vi bruker, på tog fra Yangon til Mandaly. Det viste seg være en dårlig ide, og så langt den dårligste opplevelsen vår. Heller ikke noe vi orker skrive noe mer om. Men vi kom da frem etter 15 timer.

Å booke togbilletter er igrunn en reise i seg selv. Ikke skjønte vi og ikke de hva vi skulle, men togbilletter fikk vi da.
Å være togturist i Myanmar ser bedre ut enn det er. Må bare legge til litt lukt, risting, hopping, full belysning og 100 selgere som gikk av og på hele natta….. Og det var bare før vi måtte på toalettet.

Så skulle vi videre til Inle. Strekket på 16 mil Fra Mandalay til Inle tar 6 timer med bil, eller 7 timer med buss. Det ble 25 minutter med fly, til nesten samme dyre pris. Tilsvarende fra Inle til Bagan. Så fra å være frie backpackere, så endte vi opp med fly hit og dit, til et helt annet budsjett enn hva som var tiltenkt. Vi savnet umiddelbart tuk-tuker og rimelig lokaltransport.

Taxi i Mandalay,  bare å hoppe på en pick-up. Funker fint, men de vet å ta sin pris. Godt å ha noen bamser å holde fast i når man ikke er helt fornøyd.

Hotellopplevelsene er relativt lik transportopplevelsene. AirBnB er ikke tillatt i Myanmar. De rimelige hotellene er ikke i nærheten av noe vi kunne bo på, hvis man da finner de, så da endte vi gang på gang med de litt dyrere. Veldig mye dyrere igrunn.

Lego og kortspill. Fint med litt luksusresort også da, når man først skal være sjuk i Inle.

På flyplassene og hotellene rundt om er vi i for det meste i selskap med godt voksne vel bemidlede amerikanere, europeere, kinesere – og en eller annen solo backpacker. Barn på tur – det så vi ikke. Og akkurat det har slått oss som veldig pussig, at et land som Myanmar som er spådd å bli et av de neste store reisemålene i Asia, baserer turismen sin på de som er eldre, som vil og kan bo på store luksusresort og som har råd til å fly av gårde til neste tempel.

Skulle bare mangle om man ikke hadde egen båt når man først er ved sjøen Inle.

Eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt. Pengene i Myanmar ligger (trolig) hos noen få. Frem til 2010 var Myanmar et lukket land. Hestesjåføren vår fortalte for åtte år siden var det umulig for vanlige folk å få tak i simkort, kjøpe TV eller ha en bil. Det var det enkle landsbylivet som gjaldt. Og det gjør det i stor grad fortsatt. Noe som gjør livet som «luksus»-backpacker i Myanmar til en enda større kontrast til virkeligheten.

Når det er sagt – for et land! Myanmar har så fantastisk mye å by på naturmessig og kulturmessig. Dagene ved Inle og Bagan var fantastiske for oss alle, og menneskene vi traff var utrolige. Men som reisemål for barnefamilier tenker vi at anbefalingen kanskje er – vent noen år til. Om ikke budsjettet er høyt, du har god tid på veien og trives på store resort med 10 ansatte per hode. Det bør også være en forutsetning at ungene elsker å løpe rundt på templer og gamle klostre, for andre aktiviteter for barnefamilier er vanskelig å finne. Men man finner mye moro med det og.

Endeløst med små templer ved Kuthodaw Pagoda. 729 stk rett og slett, og fantastisk sted å leke gjemsel.
Som den gode nordmann vi er passer vi på å bygge en egen varde når vi først står på ruinene av et 1000 år gammelt tempel.

Og har du ikke små barn, og tid og penger – så reis til Myanmar! Det er en stor opplevelse, og for de fleste vil det nok oppleves enkelt å reise i Myanmar hvis man kaster seg på turistflyene som går.

 

Mer fra Myanmar:

Båttur på Inle

Vingård i Myanmar

Nydelige Bagan

 

Følg oss videre:
På vingård i Myanmar

På vingård i Myanmar

Besøk på vingård er kanskje ikke det første man tenker på når man planlegger en tur til Myanmar. Men når vi først snubler over muligens den eneste vingården i Myanmar, så var det ikke spesielt vanskelig å bestemme seg for at dit skulle vi.

Deler av vingården på Red Mountain Estate

Vingården Red Mountain Winery ligger i en åsside ved innsjøen Inle. På vei i lokal tuktuk hopper det passelig på veien oppover, østover fra småbyen Nyang Shwe. En stund før selve vingården dukker de første vinrankene opp langs veien, og plutselig kjennes det som om du er på vei til en vingård i Italia.

Vinranker så langt du kan se egentlig, og det ser ut at druene trives like godt som vi skulle det vise seg.

Mye ligger egentlig til rette for vinproduksjon i Myanmar. Klimaet ved Inle er kaldere enn i resten av Myanmar, det er kjøligere kvelder og varme soldager, ispedd godt med regn som gjør den røde jorda godt egnet for vinproduksjon. Vintankene er kjøpt på auksjon i Ungarn og Italia, og vinstokkene er hentet fra Frankrike og Spania, i alt 400 000 planter som dekker store områder i åsen. Det er Chardonney, Muscat, Shiraz, Tempranillo og Pinot noir. Mmm…

Det er vinprøving, butikk og restaurant. Neste gang blir vi litt til…..

Red Mountain ble startet opp i 2002, og med hjelp av en fransk vinmaker har vingården blitt bygd opp fra grunnen av. Nå 15 år senere jobber over 100 mennesker fullt sysselsatt med å produsere 150 000 flasker vin i året. Vin som selges først og fremst i Myanmar, men som også eksporteres til Thailand, Kambodsja og Japan. For som guiden vår sier, japanere er glade i vin.

Og det er jammen vi og. Og selv om vinen kanskje ikke var av de beste vi har smakt, var det godt nok til å gi oss mye av den samme følelsen som man får i Toscana eller Piemonte. Vel verdt et besøk med andre ord.

Er man på vingård, så er man på vingård. Vinprøving hører til. Og får ikke noe særlig bedre utsikt noe annet sted egentlig.
Kontoret på vingården, nesten bare transporten som skiller seg fra andre vingårder vi har vært på.
Mens man har importert flaskemaskinger og annet utstyr, så limes etikkene på manuelt av de ansatte.

Og PS…hvis noen lurer på hva barn gjør på en vingård….. På pokemon-jakt:)

Følg oss videre:
Inle Lake – båttur blant fiskere og flytende hager

Inle Lake – båttur blant fiskere og flytende hager

En dagstur med buss øst for Mandalay ligger innsjøen Inle, nesten 1000 meter over havet, omkranset av grønne fjell. Inle er den nest største sjøen i Myanmar, kjent for sine flytende landsbyer og hager.

Med langbåt og langmotor i Inle

Hovedattraksjonen i Inle er uten tvil båtturer på selve sjøen. Vi valgte en 5 timers båttur, mer enn nok for oss tenkte vi, og klev om bord på vår egen 11 meter lange smale båt. Så fort du begynner å kjøre nedover kanalen fra Nyang Shwe begynte vi å slappe av, nyte utsikten og se hverdagslivet til Intha-folket som lever sitt liv på og rundt sjøen.

Båttur på Inle sjøen

Allerede ved utløpet av kanalen, møtes vi av de første fiskerne ved Inle, Intha-fiskerne. Kjent for sin særegne måte å styre båten med benene, samtidig som de fisker med kurver i sjøen. De første vi møter spretter opp av båtene sine så fort vi nærmer oss, og viser frem kunstene sine. Som sirkusartister, perfekt plassert for å ta et godt bilde, og kanskje tjene noen kyats. Men helt tydelig ikke den «ekte» fiskeren. Heldigvis viser det seg, at de «ekte» fiskerne lenger ned i sjøen, gjør det samme – uten show – kun for å fiske i fred. Og det er i grunnen noe helt magisk å se på dem.

Intha-fiskerene viser mer enn gjerne frem seg for turister. Så mye fisking gjorde vel kanskje ikke akkurat de her.
De ekte Intha-fiskerne. Disse fisker faktiskt. Inle sjøen er grunn, maks 1,5 meter, og full av sjøgress. Oppreist ser de fiskene som gjemmer seg i sjøgresset, og kan raskt manøvrere både båt og fiskegarn.

Vi suser videre nedover sjøen i full fart, sola skinner og det er i grunnen ganske behagelig til tross for den overdøvende motorlyden fra båten. Ganske snart møter vi de flytende hagene. Bygd opp på flytende blader og mudder, dyrkes tomater, salat, bananer og alt annet i «vannranker». Det er genuint, og genialt.

Tomater i lange vannrekker.
Vannveier ved Inle, det er bare å ta båten fatt. Intha-folket er så avhengig av sjøen, at byen og hagene er bygd på sjøen

Husene i den flytende landsbyen står på påler i vannet, med sjøveier mellom seg. Det er ganske enkelt kun en måte å ta seg fra sted til sted, det er via båt.

Sentrum i fiskerlandsbyen, med bensinstasjon og postkontor. Postkassen er selvfølgelig også flytende (lengst ned til venstre i bildet på vannet).

I fiskerlandsbyen er det fullt av hus, verksteder, en skole og noen restauranter, også disse på påler. Men mest av alt er det yrende liv. Her snekres det, det smies og det gjøres alt mulig håndverk og handel på tradisjonell måte. Vi var innom både en sølvsmed, et veveri, en smie og et båtverksted. Det meste helt som i NRK serien Anno. Men dette er ikke TV, dette er virkelighet. Litt kommers virkelighet da vel og merke.

Fiskerlandsbyen ved Inle. Sjøveien er eneste vei mellom husene.

Det mest fantastiske å tenke på etter en dag på Inle er at her går livet sin gang, de som bor her har sitt eget økosystem med produksjon, varer og handel. Og de har levd likeens i flere århundrer. Den eneste forskjellen fra tidligere og nå, er kanskje strømmen av turistbåter som våres som suser igjennom for å få et glimt av hverdagen her.

Kvinner fra Padaung-stammen, den eldste stammen i Myanmar. Jentene starter ved 5-års alder med messingringene, og kan ha opp til 35 – og vi kan love de er tunge. Dessverre er det slik at en del av Paduang-kvinnene vi møter kun er der for turismens skyld.
Jenter fra Padaung-stammen i Myanmar. Pent oppstilt, ferdig til å ta bilde av.

Praktiske tips hvis du reiser til Inle

  • Alle hoteller kan fikse båtturer, eller det er å bare å møte opp ved elven ved Nyang Shwe, så dukker en båtsjåfør opp.
  • Båtene tar maks fem personer. For en båt for en fem-seks timers tur koster det ca 25000 kyat (25 dollar), og så oppover jo lengre tur du vil ha (opp til 10-12 timer). En kveldstur i solnedgangen er 10000 kyat (ca 10 dollar).
  • Listen over steder båten kjører deg kan være lang. Vi anbefaler å være ganske klar på hva du vil se og ikke vil se før du går om bord. Flytende hager, flytende byer, fiskerlandsbyen, sølvsmeden og veveriet som bruker lotusblomster var høydepunktene. Skulle vi lagt til noe ville vi lagt til et besøk i Indein (Intein), gamle tempelruiner en bit opp i elvedraget.
  • Vi hadde valgt å bo litt utenfor tettstedet Nyang Swhe, Royal Nadi Resort, syns det var helt fantastisk. Og noe vi var glad for etter hvert. Bråket fra båtmotorene ved Inle og kanalene er ganske ekstremt, så det var deilig å komme seg til et stillere sted. Et alternativ er å bo på en resort ved selve Inle, ville valgt et sted litt sørover i sjøen. Reiser du med barn, så book gjerne med svømmebasseng. Det er ikke så mye annet å gjøre.
  • Ved Inle må alle turister betale et turistpass for hele området. Passet er gyldig i fem dager og koster 10 dollar per person
  • Andre ting å gjøre rundt Inle
    o Besøk vingården Red Mountain Winery
    o Lei en sykkel og sykle langs sjøen eller opp i landsbyen i åssidene
    o Besøk de gamle tempelruinene ved Indein
    o Det finnes noen tempelgrotter som skal være helt OK
    o Bare slapp av…. nyt temperaturen (god norsk sommer) – og ta livet med ro.

    Sykkeltur vedsolnedgang ved Nadi Lake, like ved Inle.

Mer om Inle

Halv offisielle hjemmesider om Inle: Inlelaketourism og Inle-Lake Myanmar

LonelyPlanet om Inle 

 

Følg oss videre:
Sterke inntrykk i Kambodsja

Sterke inntrykk i Kambodsja

Tenk deg at det er i 1975 i Oslo. I en leilighet på Bislett er du akkurat kommet hjem etter jobb. Tenk deg at det banker på døra, og utenfor står bevæpnede soldater og ber deg forlate huset ditt, alt du eier og begynne å gå ut av byen. Du spør hvor, og får bare til svar «ut på landet». Etter tre dager er du fortsatt er på vei til fots blant 10 000-vis av andre.

Dette var realiteten i Kambodsja i 1975. Hovedstaden Phnom Penh er da fylt av mennesker som er tvunget sørover fra de krigsherjede områdene i nord og øst. Under Vietnamkrigen bombet USA også Kambodsja, den hemmelige krigen ble den kalt. Da Røde Khmer marsjerer inn Phnom Penh 17 april 1975 blir de sett på som redningen, folk jubler i gatene. Kort tid etterpå stilner jubelen.

I løpet av de neste 48 timene er butikker, skoler og sykehus stengt. Pol Pot har beordret full masseutvandring, og i løpet av de tre første dagene blir alle innbyggerne tvunget ut av hjemmene sine. Barn, voksne, eldre, syke og skadede, Røde Khmers styrker gjør ingen forskjell. Snart står Phnom Penh og andre store byer i Kambodsja tomme.

Pol Pots mål var et selvforsynt kollektivt samfunn, han ville starte på nytt. År null. Folk ble sendt ut på landet og settes i tvangsarbeid. Alle skulle kvitte seg med sin tro, eiendeler og familiebånd, og erstatte den med kommunistisk hengivelse. Å splitte familier, beordre folk ut fra byene og etablerere kollektive jordbruk var en av veiene til målet. Den andre veien var på kvitte seg med de som kunne ødelegge planen.

Skolefengslet i Phnom Penh

For Phnom Penh ble ikke helt tømt, Røde Khmers styrker og Pol Pots kamerater holdt sete i byen. Og i lokalene til en skole midt i Phnom Penh ble det hemmelige fengselet S-21 opprettet. I løpet av de fire årene som Pol Pot var ved makten, var et sted mellom 12 000 og 20 000 innom fengslet. Kun 12 overlevde.

I dag er Tuol Sleng som det kalles, et av de viktigste stedene for oss turister til å dra oss ut av feriemodus og minnes fortiden til Kambodsja. Her står fortsatt mye som det gjorde når det ble oppdaget i 1979, etter at Røde Khmer og Pol Pot hadde rømt byen. Den ene bygningen huser klasseværelsene, hvor fanger ble forhørt og torturert i dagevis. Neste bygning er fylt med bilder av de mange av ofrene. Unge og gamle, barn og voksne, underernærte, slått og pint til det ukjennelige.

Sterke inntrykk for små og store i rommene som tidligere ble brukt til forhør.

Men det er kanskje i den tredje skolebygningen, den som tidligere huset store skolesaler, hvor man virkelig forstår hvordan de hadde det de 20 000 fangene som var innom S21. Her er det store samlinger av kjettinger og fotlenker, og endeløse rekker med provisoriske små celler. På rekke og rad ble fangene lenket fast til hverandre ved føttene, liggende på golvet eller stuet inn i en smal celle. Blodet er fortsatt synlig på golvet.

Utenfor alle vinduer og dører er det tett med piggtråd. For å hindre at folk rømte eller tok livet sitt gjennom å hoppe ut av vinduene.

«Å beholde deg er ingen gevinst. Å miste deg er ikke tap» var visstnok et av slagordene til Pol Pot. Og døde du ikke i Tuol Sleng, så ventet ikke en bedre fremtid.

Dødsmarkene

Fra fengselet inne i byen ble overlevende fanger daglig transporter med bind for øyene ut til Choeung Ek, en Kinesisk kirkegård noen kilometer utenfor byen. De ble lurt videre under påskudd om at de skulle et bedre sted. Noen trodde kanskje også det. Men for absolutt alle var det deres siste ferd. Til Choeung Ek ble menneskene ført for å drepes.

Til å begynne med kom det en lastebil med fanger om dagen. Etter et par år med Pol Pot ved makten kom det opp til 300 lastebiler hver dag. De fleste var tvunget til å skrive under falske anklager, for å ha stjålet ris eller ikke gjort jobben sin skikkelig. Eller de var mistenkte for å være spioner for KGB eller CIA. Årsaken var en helt annen. De var kanskje lærere, ingeniører, leger eller hadde helt enkelt bare briller. Alle som kunne yte motstand skulle ryddes av veien. For som det ble sagt; «Det er bedre å drepe en uskyldig ved feil, eller ved en feil ikke å drepe en skyldig». I dag omtales området som Killing Fields, dødsmarkene.

Gropene du vandrer over er tomme nå, men tidligere var det fem meter dype massegraver og svære hauger med døde.

På Choeung Ek ble de fleste drept med en gang. Bare noen stenkast fra hvor lastebilene stoppet. Noen måtte vente på tur, og bruke tiden på å grave massegraver. Når man spaserer gjennom det lukkede området, vandrer man på til sammen 129 massegraver, som skjuler 20 000 mennesker. Ser du ned, kan du se rester av ben og stoff langs veien mens du går, skylt frem av regn og vind.

Det sterkeste er kanskje å se massegraven for barn og mødre, og treet som de ble henrettet mot. Et av slagordene om barnemord var «For å bli kvitt gresset, må også røttene taes».
Minnesmerket på Choeung Ek ble bygd av regjeringen i 1988 til minne om alle som døde, og inneholder 9000 kranier.

Smilets land

Frem til nå er over 300 dødens felt oppdaget i Kambodsja, men når du reiser gjennom landet 40 år etter folkemordet, er det lite som til daglig minner om det som skjedde her. Men det finnes ingen her som ikke har mistet noen.

Totalt ble over 3 millioner mennesker drept de fire årene Pol Pot hadde makten. De som ikke ble drept direkte, døde av overarbeid eller sult. Målet om et selvforsynt samfunn innebar blant annet at risproduksjonen skulle tredobles. Noe som var umulig, selv med over 12-timers arbeidsdager. Mens arbeiderne sultet, ble risen de produserte eksportert for å betale for våpen til Pol Pots styrker.

Til tross for fortiden, er en reise gjennom Kambodsja en reise i et utrolig vakkert og vennlig land. Få steder har vi truffet finere mennesker. De er engasjerte, vennlige og nysgjerrige. Det er ikke uten grunn at Kambodsjanerne kalles smilets folk. De fleste har lagt fortiden bak seg, og mye tyder på at Kambodsjanerne har mye å se fremover til. Men for alle oss andre, er det viktig å minnes hva som skjedde. Ikke for flere hundre år siden. Men for kort tid siden. Mens man akkurat hadde kommet hjem fra jobb og var trygg på Bislett. La det ikke skje igjen.

En hilsen på veggen i Prison S-21 fra oss.

Kilder: Audioguider Tuol Sleng og Choeung Ek museum.

Teksten er skrevet så korrekt vi kan, men vi tar likevel høyde for små faktafeil eller mindre misforståelser.

Ønsker du å lese mer, sjekk gjerne:

Tuol Sleng Genocide Museum

The Killing Fields Museum of Cambodia

Følg oss videre:
Skogplanting

Skogplanting

Av August

Vi jobbet som frivillige arbeidere i jungelen en dag for å plante flere trær.

Folkene i landsbyene som er fattige hogger ned trærne i jungelen for å selge de. Mange av trærne får man mange penger for. Spesielt selges mye til Vietnam. Dette gjør at man får det man kaller avskoging. Når skogen forsvinner så har ikke dyrene der noen plass å være.

Her plukker vi stiklinger til «Cocky»-trær.

Derfor lette vi etter stiklinger i skogen. Vi gikk langt inn i junglene til vi fant de. Når vi hadde funnet mange nok gikk vi til jungelgartneriet. Der plantet vi stiklingene i jord og hadde på vann.

Her vanner vi stiklingene som vi har plantet.
Vi plukket også ugress fra trærne som er plantet.

Vi plantet over hundre stiklinger som skal bli store trær. Når de har vokst litt skal de plantes ut rundt landsbyene, slik at de som bor der kan hogge disse i stedet for trærne i jungelen. Kanskje er trærne store når jeg har blitt voksen. Da kan jeg reise tilbake å se på de.

På jungelgartneriet plantes det bambus, cocky-trær og noen flere trær.

Stedet vi var på het Elephant Valley Project. Her var det veldig gøy å være. Men det var gigantiske edderkopper på soverommet.

Det var også noen veldig fine katter her som vi kunne kose med.
Slik så jungeldoen ut, ganske fin!

 

Følg oss videre: