Kategori: Reiseblogg

Takk gode håp!

Takk gode håp!

Etter ni måneder på kontinuerlig reisefot avslutter vi nå i Cape Town. Og det har vært en helt surrealistisk uke. Cape Town er nemlig SÅÅ ikke Afrika. Samtidig er det visst Afrika.

Sør-Afrikas mange enorme sikkerhetsgjerder og vannmangel har ikke fristet veldig, så egentlig ville aldri banden til Kappstaden. Men ett sted måtte vi jo feire 17.mai! Etter iherdig kommunikasjon med diverse ambassader og norskeforeninger satt vi dog igjen med litt varierende alternativer. Ved ambassaden i Mosambik var det kun flaggheising hos ambassadøren for godt voksne mennesker. I Pretoria og Johannesburg ble vi gledelig invitert til en mer eller mindre privat hagefest for barn, tre dager etter 17. Mai dog. Etter en del mail uten svar fant vi også ut at lederen for norskeforeningen i Durban dessverre ikke lenger var blant oss. Innflydde lomper og glade meldinger gjorde dermed valget om Cape Town enkelt. Som naboen pleier å si – Og vi dit!

17.Mai tog skal man faktisk gå i. Og det er vel neppe noen andre steder det svingte mer av korpset og utsikten er bedre. Vi digget det i hvert fall, og vel verdt hele turen for vår del.

Men å være i Cape Town er som å oppholde seg i en krysning mellom San Fransisco og London, med en liten Afrikansk vri. Og nettopp det er så utrolig fjernt fra alt annet vi har gjort det siste året. Og vi er faktisk ikke helt sikker på at det var så veldig lurt likevel. For like brått som vi landet på flyplassen, havnet vi rett tilbake til det «hverdagslige». Og vi lurer på om vi mistet noe på rullebanen i Swaziland.

For etter en uke i Cape Town har vi nesten glemt at vi er på tur. At vi har vært på en ganske lang tur faktisk. Ikke bare har vi spist pølser med lomper, kransekake og sunget «Mot i brøstet». Vi har også handlet mat på butikker med et utvalg som ikke ligner noe vi tidligere har sett , vi snakker salami, norsk røkelaks og leverpostei. Vi har spist sushi, vietnamesisk pho og norsk laks på restaurant, og vi har fått både haribo og sveitsisk sjokolade. Det er ingenting vi ikke har forstått, vi har kommet oss alle steder vi vil, det er ikke et system eller app som ikke fungerer, alle snakker engelsk – og vi er bare en liten gjeng av tusenvis av andre turister. På gjennomreise. Og det har vært kaldt! Ikke tenkte vel vi på at på den andre siden av ekvator går man nå mot vinter. Så mens vi med glede har sett alle deilige sommerbilder fra Norge, så har vi gått rundt og fryst, for noen særlig vintergarderobe hadde jo ikke vi med oss. Snakk om akklimatisering.

Og snakk om at vi savner «det andre» Afrika allerede. Vi savner så alle de uoppklarte problemene i hverdagen, vi savner å lure på hvordan man skal gjøre ting, hvor man skal dra og hvordan i all verden skal man få seg dit. Vi savner humpete veier, støv og fantastisk smilende mennesker som ikke skjønner noe av det vi sier. Vi savner allerede å krysse landegrenser, for å i vært land finne ut hva som faktisk fungerer her – eller mest motsatt. Og mest av alt savner vi kanskje følelsen av å være i «vårt» Afrika. Eller «vårt» Asia. Akkurat nå er det eneste vi ikke savner dårlig wifi og at ting tar tid.

Samtidig må vi jo bare si, for et sted – for en by! Cape Town har jo alt. Og hele området rundt har enda mere. Så om man bare skal på en «liten tur» til Afrika, så er jo denne delen av Afrika fantastisk. Du vil ikke få sjokk av verken det ene eller andre. Og få steder vi har vært kan du gjøre mer i løpet av noen få dager. Her snakker vi seler, pingviner, surfing og endeløst med barer og restauranter. Og vi snakker fantastiske museer og en sjelden mulighet til å dykke ned i Afrikas historie.

Å akklimatisere seg handler muligens om å komme opp på den høyeste fjelltoppen. Table Mountain er helt perfekt i så måte. Og utsikten er upåklagelig.
Det er jo ingen andre steder du kan sitte å lure på hva i all verden en pingvin egentlig tenker enn ved Cape Town.

Vi ville jo gjerne akklimatiseres litt, og det har vi uten tvil gjort. Det skumle er hvor fort det gikk. Og hvor fort ni måneder gikk. Og hvor fort vi plutselig var tilbake i «hverdagslivet», det skulle bare et shoppingsenter og et godt utvalg av delikatesser til, så var vi tilbake. Shoppinglyst, matlyst og tanker om alt vi vil ha, skulle hatt og burde gjøre akkurat nå. Akkurat det vi har brukt ni måneder på å komme bort fra. Så veldig lite «Hakuna Matata». Så veldig mye «back in buisness». Cape Town er som hjemme, og dit skal vi. Det er ikke rart det føles litt surrealistisk.

Så den neste store «reisen» for oss må bli å finne tilbake til øyeblikkene, opplevelsene og alle de fantastiske gledene vi har hatt det siste året. Vi håper det går helt etter planen som vanlig. For etter 265 dager på reise, og en uke i Cape Town, er vi nemlig mer klar enn noen gang til å reise mer. Åh –  som vi gleder oss!

Bislett – nå kommer vi hjem!

Følg oss videre:
Kom mai du skjønne milde

Kom mai du skjønne milde

Sjelden har vel mai kommet med større kontraster for Bislettbanden. Mot å normalt hoppe av glede over at syrinene blomstrer på Bislett og at sola varmer ved vadebassenget på St.Hanshaugen, sitter vi å grugleder oss til at vi skal si ha det til grønne palmer, milevis med hvite strender og tropevarme.

I snart ni måneder har vi reist, nesten hver dag, hit og dit. Uten plan, men med mye mening, eventyr og opplevelser. Men det er nå i mai det skjer. Vi skal hjem. Det har sittet så langt inn, at vi overhodet ikke har villet snakke om det eller booke flybilletter. Men når mai først kom, så var det bare å hoppe i det. Vi skal hjem i mai. Sånn er det bare. Og vi grugleder oss noe voldsomt.

Det var unga som sa det. «Hadde det ikke vært for Karsten og Petra, så hadde vi ikke visst hvordan vi skulle beskrive hvordan det føles å skulle reise hjem». Å gruglede seg er noe vi alle nå vet hva er. Og det er det vi gjør nå. Midt mellom alt det moro, så gleder vi oss til mer moro på tur, det er ikke over før det er over. Og vi gleder oss til mer moro hjemme, det blir jo helt fantastisk også. Og så gruer vi oss til at et eventyr er over, men vi gruer oss bittelitt til hvordan det blir å være hjemme igjen.

Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til steder som dette.
Men vi gruer oss litt til å ikke finne steder som dette.

Men det er jo ikke helt ennå. Vi tviholder på at vi har en «hel vanlig sommerferietur» igjen. Og den skal vi utnytte maksimalt. Før vi kan komme hjem, så er det nemlig tre ting som må på plass.

Vi skal til Kruger-parken på safari igjen. Det er et minstekrav fra minstemann. Og ja, vi tar gjerne en tredje tur til Kruger på tre måneder. Få steder har vi kost oss så mye alle sammen. Og vi har jo fortsatt igjen å se en gepard, så vi krysser fingrene for at tredje gangen skal det skje.

Så må vi si farvel til Steinar. Så fra å ha lært oss å kjøpe bil i Swaziland, må vi en tur til Swaziland og lære oss å selge bil. Ikke sikker på at det blir en helt ukomplisert opplevelse. Men hjem skal han jo ikke, så et eller annet må åpenbare seg. Heldigvis har vi en pastor på vår side.

Og så må det feires 17. Mai. Og det har vært en liten affære i seg selv å finne et sted som oppfyller jentas krav om wienerpølser, vafler, tog og leker. Mye research, mailer og vurderinger hit og dit, og plutselig flyr vi til Cape Town for å feire 17. Mai. Der er det nordmenn, der er det tog, der blir det gøy. Kan ikke være noen bedre måte å akklimatisere seg til et liv igjen hjemme enn en uke i Cape Town. Vi tror det blir topp!

Og da blir det helt topp å komme hjem!

Det nærmeste vi har vært til akklimatisering til norsk sommer var under vannspruten i Victoria Falls. Vi krysser fingrene for at det rekker!
Følg oss videre:
Helt magisk i Mosambik

Helt magisk i Mosambik

Et paradis er det man gjør det til. At man ikke vil reise derifra, og vil tilbake igjen og igjen, det er en god start. Og Mosambik er et slikt paradis.

Det var kona som først sa hun ville til Mosambik. Javel, sa gubben. Er det haier der? sa guttungen. Kan man snorkle der? sa jenta. Og vi dit, sa hele banden.

Og som vi er glad for det! Etter tre uker i Mosambik så er vi igjen helt frelste og småforelska i et nytt land. Vi har nytt hvert eneste øyeblikk siden vi kom.

Vi har reist en ganske vanlig turistrute i Mosambik, i den grad noe er veldig vanlig turistrute i Mosambik. Fra sør ved Maputo , via surfeparadiset Tofo og oppover til midten av landet til Vilankulo ved Bazaruto nasjonalpark. Og i et land som er dobbelt så stort som Norge, så snakker vi naturligvis timesvis i bil. For det meste på ganske grei vei, til tider på sanddyner og humpete sideveier. Og ja da, gubben fikk visst enda en fartsbot. Men det er helt fint, for det er lite i forhold til hva du får igjen.

For Mosambik er skikkelig Afrika. Så fort vi kom over grensen til Mosambik var vi tilbake i det Afrika som vi først falt for mange år siden. Menneskene, fargene og rytmene, Mosambik har alt. Rett over grensen står salgsbodene side om side og selger grønnsaker. Det er mosambikere, og ikke hvite afrikanere som preger bildet. Videre innover i landet er det lett preget av kaos, folkeliv, musikk og glede. Her leves et enkelt liv, og det er enkelt å være her. Det er skikkelig «hakuna matata».

Helt Mosambik. Så mange som mulig om bord.
Fargerikt også på markedet i Tofo

Men den største belønningen i Mosambik er kystlinjen, med paradisstrender, sanddyner og evig korallblått hav. Hele kysten til Mosambik er egentlig bare sand. Alle øyene er også bare sand. Det er hvit og lys gul sand så langt du kan se. Og det føles som vi kan se over til Asia igjen.

Paradis med parasoll og blått hav så langt du kan se.
Bølgene ved Tofo er fantastisk morsomme å bade i.
En liten pause fra surfing i Tofo
Havet er rent, det er lite søppel. Etter å ha vasset i søppel i Asia, så er det en befrielse å komme hit. Det betyr vel og merke ikke at det ikke er søppel der ute i havet

En av de virkelige høydepunktene med å være på den andre siden av det indiske hav, i tillegg til dagevis med surfing og bading, var å få reise på havsafari og snorkle med hvalhaier, delfiner og djevelrokker. En helt magisk opplevelse for alle. Som jenta sa; nå har vi også sett verdens største fisk!

Mosambik må være en av de best bevarte hemmelighetene i Afrika (hvis man ikke er fra Sør-Afrika), og har passet oss perfekt. Men hemmeligheter er vanskelig å holde på. Vi skal tilbake før alle vet om det. Eller som gubben sa «vi skal tilbake til alle land i Afrika». 

På havsafari i Tofo, superlykkelige etter å ha snorklet blant hvalhaier og rokker.

Følg oss videre:
Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Til å være så lite vant til dyr, er det jo rent utrolig at vi skulle finne på å ha ansvar for en gjeng foreldreløse bavianer. Men det gjorde vi altså, i to hele uker har vi vært frivillige på et dyrereservat i Afrika. Og det kan vel oppsummeres med både mye moro og mye dritt.

For det kommer mye ut av små søte dyr også. Sjelden har vi vasset i mere bæsj, luktet mer svette og vært mer uhygienske enn disse to ukene. Men når det er sagt, så har det vært utrolig å få lov til å ha nærkontakt med mange av de dyrene som vi til nå bare har sett på safari.

Hallo kompis!

For i tillegg til mengder av bavianer og apekatter har vi blitt kjent med mange andre dyr. Vi har hatt en impala i hagen, som etter hvert ble litt hissig og gjerne ville leke med hornene sine. Spesielt lite glad var han i voksne damer, så baken til mor fikk seg noen runder.Og vi har hatt strutsen Peck traskende rundt oss hver dag, og et par påfugler som likte seg best på Steinars tak. Vi har hatt to busksvin som har lunket rundt på kjøkkenet og spist alt de har kommet over, og en buskbukk som egentlig syns det var mest greit å holde seg for seg selv når vi var i nærheten. Men aller mest ble vi kanskje glad i lille Klipie, den lille klippeantilopen som helst ville være inne hos oss. Han har fulgt trofast etter oss der vi har vært hele dagen, holdt oss med selskap i sofaen og stått ivrig og ventet utenfor teltdøra når vi våknet om morgenen. Og det var bare noen, i tillegg kommer papegøyer, bushbabies, mungooser og ikke en rent liten mengde rotter.

En struts foran døra, en impala på gårdsplassen og en påfuglpå taket til Steinar.
Helt normalt å ha en impala i stua om kvelden.

Foruten å kose og springe rundt med dyr hele dagen, så har vi også gjort noe fornuftig. En dag som bavianpasser starter hver morgen klokken syv, med å lage frokost til alle dyrene. Det er tidlig nok for en bande som for lengst har mistet evnen til å stå opp tidlig. Matlagingen står stort sett i å skjære og kutte halvråtten frukt og forlorent kjøtt fra slakteren i mindre biter. Deilig før frokost.

Frokostforberedelser, sammen med busksvinene Petunia og Primrose.
Ut på tur med bavianene.

Etter frokost så var det tid for daglige lange bushwalks med babybavianene, kanskje noe av det aller hyggeligste. De er i grunn som små babyer ellers, klamrer seg til deg, sjarmerer deg, roter, lugger og bruker kroppen din som lekestativ. Etter lunsj har vi hatt fysisk arbeid, og gubben har skjaua to tonn grus, reparert en hullete afrikansk vei, gravd en skyttergrav til et nytt bur og tømt bavianburene for bæsj. Ikke verst, all den tid kona og ungene mest var opptatt av andre ting eller unnskyldte seg med at de måtte på butikken å handle middag.

Mens vi offisielt var friske frivillige fikk vi også gjort noen fantastiske utflukter i Zimbabwe. Vi fikk være med på slippe løs impalaen Jupiter i Longueville fuglereservat så han skulle få noen likesinnede å sloss med. Og vi kjørte langt inn i Matopo nasjonalpark med 4,5 meter pytonslange i bilen. Det var helt klart med skrekkblandet fryd. Vi fikk være med på løvemating i Antelopeparken, og av alle ting fikk vi også se en kamp med Polo Cross der. Ikke visste vi hva det var, men det var gøy å være ren og føle seg litt som fiffen for en dag.

Utrolig hva man får plass til i Steinar; unger, bamser, slanger……

Så det er kanskje ikke rart, at tross mye dritt og lort, så har vi hatt en fantastisk opplevelse som bavianpassere i Zimbabwe. Og mens muligens ungene er enda mer dyrefrelste, er foreldrene veldig fornøyd med å ha overlevd uten hverken slangebitt eller magesjau, og går lett tilbake til et liv som passive dyrevenner.

Vaske vesle Miles-mann. Miles er en liten «vervet monkey» som bodde inne hos oss hele døgnet.
Litt børsting må også til for en ren apekatt skal bli.
En liten hemmelighet på lur
Og lille Klipie ville være med oss videre.

Mer om å jobbe som frivillig på Free To Be Wild

  • Free To Be Wild er et lite privat dyrereservat, som i hovedsak tar hånd om skadede og foreldreløse små dyr (primater).
  • Dette er et av de få stedene vi fant hvor vi hele familien kunne være å jobbe som frivillige, ettersom de ikke har noen store kattedyr der (noe som normalt krever 12+ i alder). Etter innspill fra oss er det nå mulig å være der bare noen dager, eller opp til flere uker. Vi anbefaler 3-7 dager.
  • Det koster litt å være der, men ikke mer enn overnatting ellers koster rundt om Zimbabwe. Barna fikk være der gratis. Pengene du betaler går rett inn i drift, mat til dyrene og lønn til de ansatte.
  • Man bor i et ganske fint telthus, med kjøkken, bad og solcelleenergi.
  • Mat fikser du selv, eller de gjør det gjerne for deg.
  • Mens man er der deltar man på både faste oppgaver, og det som skjer underveis. Og det skjer stadig noe uventet. Det er mulig å få tilrettelagt litt etter eget ønske, og kombinere det med andre opplevelser i området.
  • Alle som jobber der er helt fantastiske mennesker, og det er noe av bonusen. Ikke bare får man være med mange dyr, men man får også leve lokalt i Zimbabwe!
Sammen med de beste folkene på Free to be wild, Dinghani og Sweni, og bavianene Kuda, Lucy og Darell. Savner dem allerede!
Følg oss videre:
Mil etter mil i Botswana

Mil etter mil i Botswana

Allerede før en måned har gått, har Steinar kjørt oss over 300 mil gjennom Swaziland, Sør-Afrika, Botswana og frem til Zimbabwe. Livet i bil byr på mye overraskelser og noen små utfordringer, men mest av alt føles det som en kontinuerlig safaritur.

En uke i Kruger gikk fort, det var helt fantastisk å kjøre egen bil gjennom nasjonalparken. Den er rett og slett enorm, men utrolig godt lagt opp med camping og rasteplasser, og grusveiene er så bra at man ikke engang trenger en stor bil. Hver dag, fra en camp til en annen, er en fantastisk safaritur. Aldri har vi sett så mange dyr på safari i Afrika, man blir rett og slett litt bortskjemt. Og Steinar var snill som bare det!

Og det varte en hel halvtime utenfor Krugerparken. Der sa det nemlig stopp. Alt av mulige varsellys blinket. Til og med vi skjønte at det var bare å stoppe. Det begynte å bli sen ettermiddag, vi var flere timer fra dit vi skulle og noen i bilen hadde tydelig lest seg opp på at å stå ved landeveien i Sør-Afrika på kveldstid kanskje ikke er det sikreste. Behersket panikk rådet.

Steinar med feber langs veien i Sør-Afrika.

Så vi googlet oss frenetisk frem til Nissan i Sør-Afrika og bedde pent om at man har litt tellerskritt igjen til å snakke med serviceavdelingen.

«Heisan, vi har motorstopp på veien, kan dere hjelpe oss, vær så snill?»
«Åh, har dere en japansk importert bil fra Swaziland fra 2003 uten service-garanti? Da kan vi ikke hjelpe dere dessverre»
«Pliiiiise, vi er en desperate norsk familie med to små barn i bilen. Vi kan ikke bli stående her midt mellom ingenting i natt»

Og det var vel det som skulle til. Under en time etterpå kom både tauebil og følgebil til oss, og vi suste avgårde i 170 km i timen i den mørke lørdagsnatten.

Litt vemodig, men veldig lykkelige, når Steinar får kjøre videre med hjelp.

Timingen var jo noe dårlig viste det seg, det er nemlig ikke så mange verksteder oppe hverken på lørdagskveld eller søndag. Men Sør-Afrika viste seg fra sin blideste side. Søndag morgen kl 09 troppet fire ansatte på Nissan-verkstedet opp, kun for å ta seg av Steinar et par timer. For en utrolig service, og for en utrolig lettelse det var når vi allerede før lunsj kunne begi oss videre på veien mot Botswana.

I immigrasjonskø på grensen mellom Sør-Afrika og Botswana.

Og det var jammen bra vi kom av gårde, for det var litt lengre enn planlagt. Og grensekryssinger her tar litt tid, man skal jo faktisk ut av et land og inn i et land, og få en liten mengde stempler både her og der. Men vi kom da frem til et stengt gjestehus, midt i en åker på landet ved ingenting, rett før sola gikk ned. Heldigvis fikk vi tak i mannen som eide stedet, som overraskende nok ikke var forberedt på storinnrykk av oss så sent på kvelden. Men det gikk fint det og.

Når alt går litt skeis noen dager, så er det fantastisk å våkne til en egen karusell på landet i Botswana.

Etter en uke camping i Kruger og diverse enkle gjestehus, var vi rimelig klare for litt mer komfort. Vi kjørte derfor videre mot Gweta, en by vi fant på kartet som så ut som den hadde en viss størrelse. Lite visste vi at byer i Botswana egentlig ikke finnes. Botswana er større enn Frankrike og har under 2 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er rimelig øde de fleste steder, og det som definerer en by i Botswana er om de har en minibank eller ikke. I Gweta var det 1,5 time til nærmeste minibank.

Landsbyliv i Gweta. En 10-15 slike gårder og en liten kiosk, så har du det vi trodde var en by i Botswana.
Det er større sannsynlighet for å treffe på et esel enn folk langs veien i Botswana.
Det er ganske vått langs veien i store deler av Botswana for øyeblikket. Hvis det ikke er ørken da.

Og det var heller ikke en fire timers kjøretur slik google sa. På den eneste bensinstasjonen vi fant på strekket, så kunne de ivrig fortelle oss at de fleste veiene står under vann, så det ble omkjøring med stor O. Etter ni-ti timer i bil og en fartsbot rikere, kom vi endelig frem til Gweta Lodge. En veldig fin lodge, men rimelig dårlig service og ingen andre gjester. Folketomt som resten av Botswana på denne tiden.

Gweta Lodge var en deilig oase midt i all kjøringen. Lite folk til tross, det var en fantastisk guide her og etter hvert klarte de å hoste frem noe annet en ostesandwich uten ost og chips til oss også.
Alt blir veldig lite i skyggen av et baobabtre i Botswana. På safari i Botswana ble Steinar midlertidig byttet ut med en jeep og egen guide.
Selv om store deler av veinettet i safariparkene er under vann, så holder de store saltvannsjøene å tørke opp. Og kveldssafari i Makgadikgadi Pans var fantastisk.

Det våte føret gjorde at det virket mest fornuftig å droppe den planlagte omveien til Okiwanga-deltaet. Så etter tre dager med en swimmingpool helt for oss selv, bestemte vi oss for å reise videre til Zimbabwe. Mest spent var vi egentlig på grenseovergangen til Zimbabwe, ettersom vi hadde hørt at det kunne være både vanskelig og koste mye dollar for å komme over med egen bil.

I et veikryss i Nata fant vi også en bank med dollar. Og noen kuer da.

Første stopp var å skaffe dollar. Så vi fant en bank i et veikryss, og etter over en time hadde vi nok dollar til å reise videre. Vi bega oss optimistiske og lettere tidsstresset ut av krysset, bare for å bli stoppet i en ny fartskontroll. Ettersom kona hendig nok la igjen førerkortet sitt i en bungalow i Kambodsja, så er det mannen i banden som er sjåfør i Afrika. En mann med hatt, som aldri tidligere har gjort seg fortjent til en bot. Noe ironisk er det derfor at denne hatten så langt klart å få tre fartsbøter i Afrika.

Så var det på’an igjen. En ting er sikkert, politiet i Afrika gjør jobben sin langs veien. Her er det høyt forbedringspotensiale (eller sparepotensiale).

Vel over grensen til Zimbabwe sluttet selvfølgelig telefonene våre å fungere, noe som gjorde det umulig å ta kontakt med huseieren vi skulle til. Og i og med at også denne fem-timers etappen, viste seg bli en ni timers kjøretur, så begynte vi å bli litt stressa for å ikke nå frem før porten til Nasjonalparken stengte. Så det var bare å dure i lynsafaritempo gjennom Zambesi Nasjonalpark, frem til Victoria Falls, finne en parasoll med en dame med simkort og få ringt verten. Og det gikk. Heldigvis var nøkkelen lagt ut, og akkurat i det sola gikk ned kjørte vi inn til vårt eget hus i ved Zambezi-elven. Utrolig deilig.

Endelig alle stempler, visum og godkjenninger klare på grensen til Zimbabwe. Gikk som smurt.

Og hva har vi lært så langt av å være på veien i Botswana? Vi har blitt enda mer glad i Steinar, og enda mindre glad i google-maps. Det er lurt å holde fartsgrensen og se på skiltene, er det varselskilt for elefanter, så er det en grunn til det. Botswana er mye større enn vi trodde, og veiene våtere enn forventet når man reiser utenfor sesongen. Det er flere kuer og esler enn mennesker, men de menneskene du finner er sjeleglad for at du kommer. Og vi skal nok sikkert tilbake til Botswana, med Steinar 2.0.

Liten musli-stopp langs veien i Botswana. Lite visste vi at det var elefanter rett over veien. Kjør gubbe, kjør!
Følg oss videre:
Suppekjøkken i Swaziland

Suppekjøkken i Swaziland

I Swaziland har vi så fått kjenne på kontraster og klasseskiller. Mens vi har bodd supert i et kunstnerhjem, så har virkeligheten banket på porten hver dag.

Når vi til nå har tenkt tenkt suppekjøkken så har det vært kalde dager og rusmisbrukere i Oslo. Men suppekjøkken er fra nå sultne barn, som får ukens viktigste måltid, under et enkelt tak i Swaziland. Et viktig felleskap, som vi har fått være med på.

Å koke suppe på mer enn spiker

Suppekjøkkenet i Vuvulane arrangeres på initiativ fra den lokale kirken og VOV i Vuvulane. En liten frivillig organisasjon, uten store midler som baserer seg på lokale sponsorer og egne oppsparte penger. Med det resultat at det ikke er hver søndag det finnes suppe å dele ut.

Første søndagen vi var her, var det derfor ikke noe suppekjøkken. Det var ingenting å koke suppe på. Det var en åpenbar mulighet til å bidra lokalt.

Med handleliste i hånden, reiste vi derfor til det lokale supermarkedet og handlet. For den lille sum av 400 kr hadde vi krysset av hele listen, noe som de tilsvarer det vi som en familie på fire bruker til middag, snop og drikke en vanlig dag her. Den samme summen som metter en familie på tur et døgn, metter over 50 barn en søndag i Swaziland.

Det er nemlig ikke så mye som trengs for å koke suppe til 50 barn. 10 kg poteter, 5 kg gulrøtter, 5 kg paprika og 5 kg kylling, en stor sekk med ris , mengder av Knorr currypulver, et par engasjerte suppekokker og frivillige potetskrellere er det som skal til. Og vipps, så er det to store gryter ferdig med mat, og over femti barn kan stille seg i kø for å få en stor tallerken.

På suppekjøkkenet i Vulvulane pirkes det ikke i maten, og alle fatene er tomme og rene før de er ferdige. Det er stille på golvet, det er glede over maten. Og det er så langt fra mye vi selv opplever med krangling over hva vi skal spise til middag, hvilken restaurant vi skal på, fult kjøleskap og restemat som bare kastes. Uten tvil har det gitt oss refleksjoner over eget forbruk og vaner.

Suppe hver dag

Suppekjøkkenet har som mål å kunne tilby et måltid hver søndag. Aller helst skulle de delt ut suppe hver dag etter skolen, for å sikre at barna fikk mat daglig. Men enn så lenge er alle veldig fornøyd så lenge de klarer et suppekjøkken hver søndag.

For de foreldrene som bor i leirhusene bak kirkeveggen, så er ukens suppekjøkken også ukens befrielse. Det er en dag uten å måtte tenke mat til barna, det er en dag uten å igjen ha dårlig samvittighet for risgrøten de serverer, og det er for mange en dag fri til å gjøre andre ting enn å lete etter mat. For barna så er det uvurdelig.

Lopper og lek

En gang i måneden arrangeres loppemarked etter suppekjøkkenet. Klær som er samlet inn av venner og kjente gis bort til barna, og kan kjøpes for 5 kr plagget av voksne. Penger som går rett til til nytt suppekjøkken. Og de joggeskoene som ikke passet og fotballgenserne som var litt små, ble plutselig perfekt for andre. Perfekte til å løpe rundt i, perfekte til å leke med. Lek som vi fikk være med på. Gjemsel og slå-på-ring leker man også her. Barn er barn. Lek er lek. Når man er mett.

Etter er par suppekjøkken i Swaziland blir man lett målløs. Få steder har vi lært så mye om oss selv og satt vårt eget liv litt i perspektiv. Det er så lite som skal til. Og selv om vi nå bare setter oss inn i en bil, og kjører videre på nye eventyr, med nye handlevogner, så består suppekjøkkenet i Swaziland der hver uke. Hvis de har noe å koke suppe på.

Og akkurat det må vi tenke litt på hva vi kan gjøre med.

Følg oss videre:
Hils på Steinar!

Hils på Steinar!

Før vi reiste solgte vi bilen i Oslo. Derfor er det en veldig overraskelse for oss selv at vi akkurat har kjøpt oss egen bil i Swaziland.

For bil må man ha har vi funnet ut hvis vi skal reise rundt i Afrika i noen måneder på budsjett. Det er nemlig noen ting som totalt mangler i sørøst-Afrika – gode transportmuligheter.

Med vår brede bilkjøpererfaring fra Norge, som i hovedsak har dreid seg om å krysse i mest mulig utstyr på en firmabil, tok vi dermed med resten av transportbudsjettet for reisen og bega vi oss ut på biljakt.

En full dag trålet alle fire og tre bamser gjennom sju ulike bruktbilforhandlere på Swazilands Alnabru. Og ble litt klokere! Ikke kan man kjøpe bil når man er utlending, og ikke kan man ta med biler over grenser når man ikke eier bilen selv.

Men heldigvis er bilselgere i Swaziland, som bilselgere fra de fleste andre land. Så fullt lovlig, men med litt kreativitet, så fantes det muligheter likevel. At alle bilforhandlere her er fra Pakistan, alle importerer de samme bilene fra Japan og de fleste har en slektning i Oslo, hjalp også på velvilligheten.

Vi ga ikke opp bildrømmen ihvertfall, og brukte en hel dag til på prøvekjøring og pruting. Heldigvis fikk vi følge av Pastor Paul og kona på deler av veien videre, men vi må med en viss stolthet si at vi selv landet en imponerende avtale med Amir. Pruting kan vi!

Og etter noen dager til og litt venting… og litt mer venting… så kjørte vi veldig stolte og glade ut av bruktbilsletta. Vi kom dog ikke veldig langt før vi kom på at vi sikkert burde ha sjekket om vi virkelig fikk nytt batteri og alt sikkerthetsutstyr vi var lovet. Ikke noe annet å gjøre enn å le av det.

Neste stopp var å skaffe seg bilskilt. Her trykker de bilskilt de fleste steder, så det var bare å finne frem til rett sted. Og så hadde vi jammen et nydelig Swazi-skilt! Og så kjørte vi lykkelig hjemover, vel uvitende om at vi manglet tre hjulbolter i det ene hjulet…. det skal jo tross alt riste litt i en gammel bil.

Ilddåpen for Steinar var en tur til Nasjonalparken. For en sann glede det var å kjøre safari i noe større enn en Polo. Heldigvis regnet det skikkelig, og de store gjørmehullene og leirveiene var helt perfekt for en bil med firhjulsdrift. Vi satte oss fast bare en gang, måtte rygge 2 km på jungelvei og gubben ble sendt ut av bilen for å flytte et tre som lå over veien, noe som er strengt forbudt. Men Steinar er stein hard, og suste heldigvis fint av gårde når neshornene kom løpende mot oss. Det er bilen sin det!

For å være sikre på at Steinar er frisk nok til å ta oss videre, så brukte vi også en dag på service, og han fikk nye bremseklosser, plugger, filtre og viftereim. Og vi har valfartet nabolaget for å få tak i jekk, refleksvester og varseltrekanter. Vi har til og med klart å bruke en lørdag formiddag på det lokale verkstedet for erstatte den japanske damen i stereoen, med en engelskmann med blåtann. Og de manglende boltene? De er erstattet med noen som nesten passer, ihvertfall sitter hjulene der til de må av, har de forsikret oss om.

Så endelig, etter to uker og fem hele dager brukt på bilkjøp, så sitter vi nå med vår egen bil i Afrika. Det er Steinar! Og nå vet vi helt klart mer om bilkjøp i Afrika, enn vi gjør i Norge.

Og med bilen har vi nå plutselig en plan. For Steinar skal ta oss videre de neste 10 ukene, gjennom Kruger-parken i Sør-Afrika, videre til Okiwanga-deltaet i Botswana, Viktoriafallene i Zimbabwe og til strendene i Mozambique. Og så ender vi kanskje opp i Swaziland igjen, selger bilen og reiser hjem. Så sant vi ikke kjører feil i en rundkjøring et sted, og tar med Steinar hjem til Bislett.

Følg oss videre:
Å bo på bygda i Swaziland

Å bo på bygda i Swaziland

Hadde vi visst alt før vi dro, hadde vi definitivt ikke havnet midt på bygda i Swaziland. Tenk å bra det er med alt man ikke vet.

Vi er tross ganske enkle av oss. Som tidligere har vi søkt etter kjøleskap, to senger og ovn. Og her er vi nå, i et kunstnerhjem midt i sukkerplantasjene i Swaziland. Litt pussig, veldig tilfeldig og helt perfekt.

Etter fire timer i en liten leiebil fra Johannesburg kryssa vi for en uke siden grensen til Swaziland. En grenseovergang spådd av Google til å bli både dyr og ta tid. Det må ha vært en annen grense. For vi kom oss veldig kjapt og billig (50 kr) gjennom alle postene.

Så var det bare to ting igjen, skaffe oss fungerende mobiler og finne huset vårt. Vi fant fort ut at cluet var å lete etter gule parasoller, der selger de sim-kort. Har de to gule parasoller eller fast tak over hodet, så hjelper de deg også med 3G-nett. Så med mobiler med 3G i hånda kunne vi endelig logge inn på WhatsApp og AirBnB, og få veianvisninger videre. I form av kartkoordinater.

Og det trengte vi helt klart. Kartkoordinaten førte oss etter 1,5 time i lett duskregn til – ingenting.

«Kjør inn her» – sa kona

«Men det er ingenting her» sa gubben.

«Men det kjører en traktor der framme» sa unga.

Så vi tok av veien. Inn i en gjørmete vei. Og fortsatte i to lange humpete kilometer til i gjørme, før Google-maps pep igjen. Ingen vei videre. Men et blinkende kartsymbol midt i en åker lenger borte på google-kartet.

«Sving til høyre» sa kona

«Lett for deg å si som ikke kjører» sa gubben.

«Dødskult» sa ene ungen.

«Vi kan ikke bo i denne åkeren» sa den andre.

Men så, etter å ha kjørt mot prikken i åkeren på en ikke-vei en halv kilometer til , så dukker det opp. Midt iblandt sukkerørene er porten til paradis.

Innafor porten er to hus. To bikkjer. Et par besteforeldre til låns. Og muligens Swazilands mest ekstentriske og entusiastiske kunstner, Khulekani. Bare navnet er å ta å føle på. Vårt hjem og vår vert for nesten en måned.

Her bor vi. Bak porten til paradis. Med hage, hund og plass til lesestund.

Hage, hund og lesestund

Så langt har det å bo midt mellom ingenting i Swaziland vært en stor gavepakke. Utenfor porten vår er det ikke bare kilometervis med sukkerrør. Men det er et levende, ekte og tradisjonelt lokalsamfunn. Det er swazier som vandrer opp og ned jordveien flere timer hver dag for å kjøpe mat, barn som går til og fra skolen, mødre som er på helsestasjonen å henter HIV-medisinen sin og sukkerarbeidere som somler litt på vei hjem etter en lang arbeidsdag.

Verten vår Khulekani har vist seg å ikke bare være en kunstner, men også en stor lokalpatriot. Med familien har han blant annet bygd en kirke og startet et suppekjøkken for de lokale skolebarna. Han er igang med å bygge «Lego-hus» til sukkerarbeiderne og bruker fritiden sin på å kjøpe opp lokal kunst, før noen utlendinger gjør det. Midt i dette balanserer han møter med EUs ulike kultur- og kunstdelegasjoner, foreleser om Swazikultur i Sør-Afrika og pusher Kongen og hans menn for mer midler til de svake. Tenk for en mulighet å være midt i dette.

I landsbyen.
Den lokale barneskolen.

Vi har allerede vandret og kjørt milevis i Swaziland. Kun 20 minutter unna er den største nasjonalparken her, Hlane, med alle «the big five» . Det er bare å innrømme, vi blir litt målløse selv når vi «etter skoletid» og lunsj bare kan ta en kjøretur for å se om vi ser noen sjiraffer. Vi er også helt målløse over at vi bare kan tre ut av porten og plutselig være midt i ett afrikansk lokalsamfunn, med sine enkle hytter og sin annerledes hverdag.

«Syns vi bare kan være her resten av tiden jeg» sier den ene ungen.

«Nei, Afrika er stort. Større enn dette» sier den andre ungen.

«Ikke noe stress. La oss se hva som skjer» sier begge foreldrene.

Følg oss videre:
Tommel opp for Sri Lanka

Tommel opp for Sri Lanka

Helt fra starten av reisen har vi lovet minste medlemmet av banden at vi skulle besøke klassekameraten som har bosatt seg på Sri Lanka ett år. Men med India friskt i minne, var flere av bandens medlemmer litt skeptiske til å dra. Lukter det like mye, er det like mye kuer og tuting, og like mye chilli i maten?

Svaret er nei på alt! Dette er et paradis, og etter en måned her er vi så glad at vi la turen om Sri Lanka. Vi er utrolig takknemlige for at vi ble invitert hit av familien Hovda, for uten dem hadde vi gått glipp av en av de store perlene i Asia.

Etter nesten et halvt år uten venner hjemmefra, er det superstas å endelig få bade med en kompis fra Bolteløkka.
På surfekurs i Weligama med gode venner, bedre kan det ikke bli.

Fire uker har gått fort. Vi har fartet rundt, opp og ned, og litt frem og tilbake, med bil, tog og aller mest tuk-tuk. Først opp til de grønne fjellene, til venner i Kandy og gåturer i fjellene rundt Ella. Så ned til sørkysten til strender og surfeliv. I tillegg har vi toget oss nordover, til templer i Anarudhapura og nasjonalparken Willpattu. Vi har sett skilpadder krabbe opp på stranden for å legge egg på natten, vi har vært på hvalsafari og vi har tålmodig lett etter leoparder. Ikke noe sted har det vært grønnere, og ikke noe sted har vannet vært friskere.

Grønt og skjønt så langt du kan se. Og alt er te.
Badedag på den lokale badestranden.
Det har vært noen helt fantastiske kvelder på stranden.

Men det er ikke bare den utrolige naturen og de fine strendene som har gjort Sri Lanka så fantastisk sted å være for oss. Det er mest det faktum at det har vært veldig enkelt å være en reisefamilie her. Alt ordner seg på Sri Lanka, og alt finnes på Sri Lanka.  Her snakker de fleste snakker brukbart engelsk, det finns masse annet å spise enn rice and curry og det er mange morsomme aktiviteter som kan fylle dagene. Det er lett å finne billig overnatting, rimelig med transport og det finns alltid en tuk-tuk som kan kjøre deg dit du vil, eller ikke visste du skulle.

Selv om det har vært mye hit og dit, og rundt omkring på øya , har vi faktisk hele to ganger klart å bo på et sted en hel uke om gangen. Det er helt uvurderlig som reisefamilie med noen slike reisepauser. Først i Tangalle Bay, der vi på dagtid hadde en hel hotellbar og bassengområde til oss selv som skolestue, og så litt utenfor hovedstaden Colombo, der vi nå siste uken har hatt eget kjøkken, hvert vårt soverom og basseng på taket. Da er det lett å kose seg. Og menyen den siste uken i bandens eget kjøkken har også vært preget av det. Det ble «norsk Taco» med indiske rotti-brød, pølse med potetmos og grønne erter, hjemmebakte grove rundstykker med norsk røkelaks, hjemmelaget pizza i langpanne og kjøttkaker med brun saus. Helt som hjemme med andre ord.

Finere barklasserom skal man lete lenge etter.
Godt med eget kjøkken og tirsdagstaco. Medbragt i bagasjen har vært 3 poser taco-krydder og 5 poser tørrgjær.
Egen vaskemaskin betyr at også reisebamsene fikk ta seg en tur på badeland.

Så nå kjenner vi at hele Asia er vårt hjem. Vi vet hvordan saker fungerer, hvordan vi skal reise rundt fra land til land, hvordan skaffe mat, vaske klær og prute på alt. Og vi vet hvordan vi hver dag kan skape vårt hjem i stadig varierende omgivelser. Det er her vi nå hører hjemme, for det er her hverdagen vår har vært i ett halvt år. Derfor sitter vi akkurat nå med skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen. Tiden er nemlig klar til å forlate Asia.

Vi skal til Afrika! Og ja, vi har nå vært der et par ganger før. Men likevel føles alt akkurat nå som om vi skal bryte opp fra hjemme, finne ut av alt igjen og lære alt fra begynnelsen.

Og av alle steder vi ikke visste vi skulle til, så er vi nå på vei til Swaziland. Årsaken til det er ganske enkel. Vi har sittet på vent på billige flybilletter, og Qatar til Johannesburg vant den konkurransen. Men av mange grunner lokker ikke selve Sør-Afrika for øyeblikket, så da ble det å finne en rask vei ut. Og det viser seg å være Swaziland. I hvertfall starter vi der. Med tre uker i eget hjem. Lenge nok til at vi kanskje kommer til å få dreisen på familiereiselivet i Afrika. Lenge nok til at Afrika også kan kalles et hjem.

Takk for oss Sri Lanka! 

Og takk til Felix, Gabriella, Knut Erik og Helene, som fikk oss til Sri Lanka.

Mere tips og bilder fra vår tur på Sri Lanka finner du her:

Grønt, grønnere og grønnest

Strand og surfing

Følg oss videre:
Halvveis i Vietnam

Halvveis i Vietnam

Den siste måneden har vi feiret jul, gått over i ett nytt år og reist rundt i Vietnam. Og plutselig har vi innsett at vi jammen er over halvveis på turen vår.

Det aller beste med Vietnam, og årsaken til at vi var her, var å treffe familie fra Norge. Utrolig koselig å se kjente fjes, og helt supert å ha noen å feire både jul og nyttår med. Det å vite at noen vi kjente skulle komme over til vår verdensdel, dro oss litt igjennom julehjemlengselen og gjorde at vi lett kunne storme videre inn i et nytt år uten planer. Så fort gikk tiden at vi altså har oppdaget at vi er over halvveis på reisen. Snart har det gått 5 måneder. Det gikk litt vel fort.

Asias spanskekyst

Vi har reist strekket Ho Chi Minh, Mui Ne, Dalat, Nha Trang, Hoi An og øya Phu Quoc. Og etter å ha vært rundt i sørlige Vietnam i en måned, er det en ting å si om Vietnam; landet er under rask utvikling, noe som ikke alltid er et pluss. Milevis med strandområder utvikles til store turistområder med høye hoteller og gigantiske resorts (vi snakker megagigantiske hotellbyer), og ofte er det er lite som vitner om vietnamesisk kultur. Det kan virke som om hele den sørlige kyststripen er i ferd med å bli Sør-øst Asias Benidorm, men istedenfor engelskmenn, tyskere og fulle nordmenn, er det støyende kinesere, diskodansende sør-koreanere og fulle russere. Same same but different, med andre ord.

Kilometervis med strender i Nha Trang med mye bølger, mange høyhus og mest russere.
Stranden i Phu Quoc
Det er kort mellom frukt, vannskutere og massasje på stranden på Phu Quoc, som fortsatt har sine fantastiske perler og nydelige strender.

Dette gjør at det kan være vanskelig å se hva som er det autentiske, og kanskje en av grunnene til at vi kanskje ikke er helt bergtatt av Vietnam. Det er litt halvveis liksom.  Nå skal det sies at det finnes veldig mange fine unntak. Og at ettersom vi tross alt er litt værflyktninger, og ikke oppsøker steder med temperaturer under 25 grader, så har vi ikke vært i Nord. Det er fint å ha noe igjen.

Det er mange perler i Vietnam. Å gå gatelangs i Hoi An kan aldri bli kjedelig og er helt nydelig.
Å sykle er fantastisk i Vietnam, bare man styrer seg rett mellom vannbøfler, biler og mopeder.

Vietnam-nam

Det vi kanskje aller mest har falt for i Vietnam er maten. Den er fantastisk i all enkelthet. Friske grønnsaker og ingredienser, rene smaker og litt mindre chili. Frukten er helt fantastisk, og det bugner overalt.  Og så får man godt brød! Så vi har brukt de siste ukene på å fråtse i søte mangoer, deilige Banh Mi og de voksne har fått sin rasjon med Dalat-vin.

Bare å lette litt på blikket, så kommer fruktmannen på stranda i Vietnam. Og det er så godt….
Man får tak i det meste av grønnsaker, frukt – og alt annet, på gata eller de lokale markedene. 
Det er kanskje ikke rart at man tilbyr kokkekurs på alle turiststeder vi har vært når maten er så god. Her lærer vi oss å lage vietnamesiske pannekaker. Mmmmm….

Halveis på veien

Og for noen dager siden kom vi til Sri Lanka, som har vært et av målene på turen hele veien. Her bor det nemlig Bolteløkka-barn, og de måtte vi jo finne. Og det var veldig stas for store og små å få være sammen.

Det er igrunn ganske digg å være fire badebarn fra Bolteløkka i Kandy.

Hvor lenge vi skulle bli på Sri Lanka har vi ikke tenkt så mye over, og ikke hvor veien går videre heller. Noe som blant annet førte til en noe lengre stopp ved immigrasjonskontrollen, man skal jo tross alt ha en returbillett når man kommer til et nytt land. Vi skyldte på at vi ventet på viktig post fra Skatteetaten i Norge (sant), og ikke visste hvor lenge vi kunne bli (usant). Og det virket.

Etter bare noen dager her syns vi alle dette landet er helt topp, så egentlig er det vel ingen grunn til å ikke bli her ut visum-tiden. Og når man først er på Sri Lanka, har vi funnet ut at vi er jo nesten halvveis til Afrika. Så kanskje tiden er moden for å fly videre vestover til et nytt kontinent. Posten med fødselsattester med apostille har vi jo fått, og tiden begynner jo tross alt å bli knapp?

Vietnam og januar ga oss også en fersk 8 åring i banden. Og det ble skikkelig bamsefest! Takk for nå Vietnam!

Praktiske reisetips til Vietnam er under arbeid.

Følg oss videre: