Forfatter: Bislettbanden

Cape Town for store og små

Cape Town for store og små

Selv om den ligger så langt sør som du nesten kan komme i Sør Afrika, er Cape Town uten tvil den mest «vestlige» byen vi har vært i på det Afrikanske kontinentet. Uansett om du befinner deg på flyplassen, midt i sentrum eller på «the waterfront» så er du garantert å finne både kjent mat, vanlige butikker – og noen andre nordmenn.

Vi besøkte Cape Town i mai, egentlig mest for å ha et sted å feire 17.mai. I ettertid er vi så glad for at vi litt tilfeldigvis endte her, for Cape Town og hele området rundt har utrolig mye å by for hele familien. Og selv om det er litt som å være i en afrikansk versjon av San Fransisco, så er det likevel utrolig genuint, vakkert og morsomt.

Table Mountain

Hvis været er godt, så kan man vel nesten ikke være i Cape Town uten å reise opp på Table Mountain. Og det er så verdt turen. Vi tok banen opp, men er man klar for en god treningsøkt, så kan man også gå opp. Og ned. Eller om du som oss tilfeldigvis har en som hopper rundt på krykker denne dagen, så spar gåingen til du er på toppen. Utsikten er uansett helt fantastisk, til og med på en gråværsdag. Husk å booke billetter på forhånd, det er begrenset antall plasser hver dag. Har du afrikansk Wild-card får du god rabatt.

Utsikt mot Kapp det gode håp fra Table Mountain.
Utsikten på Table Mountain er fantastisk, i alle retninger. Lengst der sør er det sørligste punktet i Afrika – Kapp det gode håp.
Gondolen til Table Mountain

Robben Island

En av de historisk gode grunnene til å reise til Cape Town, er naturligvis et besøk på Robben Island. Litt blaserte etter fengsler i Kambodsja og krigstunneler i Vietnam var vi nok. Selve fengslet var derfor kanskje ikke det mest avskrekkende for vår familie, og minstemann syntes nok ikke at Mandela hadde det så verst. Til og med hundene på Robben Island hadde det bedre enn fangene i Tuol Sleng, mente gutten. Men Robben Island er mer enn selve fengslet, det er en hel øy og det er historien rundt apartheid og Mandela, som sammen gjør dette til et veldig godt reisemål for hele familien. Det er litt tur og kjør, ut og inn av buss sammen med mange andre. Men det er den eneste løsningen for å se det, og du får en god tur på et par timer på Robben Island.

Båter til Robben Island går fra The Nelson Mandela Gateway på nordsiden av De Waterkant. Vi booket billetter på forhånd, noe som nok var lurt, for her fylles det også opp fort.

Luftegården på hovedfengslet på Robben Island
Hundeburene utenfor Mandelas hus inspiseres
En obligatorisk stopp på reisen rundt på Robben Island

De Waterkant

Cape Town sitt svar på Aker brygge og San Fransiscos Pier 39. De Waterkant er et ganske enkelt et svært shoppingsenter, masse restauranter, uteserveringer og en naturlig turistmagnet ved vannkanten i Cape Town. Her kan du kjøpe det du ikke trengte, spise veldig mye god mat og du kan også booke alt du ønsker å gjøre i Cape Town, her bugner det av tilbydere til havsafari, haisafari, dykking og andre aktiviteter. For familier er det faktisk veldig deilig hvor ungene kan springe rundt ganske fritt. Det er en liten lekeplass som holder de fleste i aktivitet lenge, det er pariserhjul og mini-tog. Bilde: Pariserhjulet på De Waterkant lyser opp og er ikke til å unngå å se. Er nok ikke til å unngå å kjøre heller.

Perfekt utsikt på selveste 17.mai fra pariserhjuelt på De Waterkant
Det bugner av steder å løpe på og spise på De Waterkant

Andre ting vi anbefaler i Cape Town

  • Ta en gåtur i Bo Kaap, fantastiske fargerike hus og hyggelig atmosfære
  • Besøk District 6 Museum, apartheid-museum
  • Aquarium på De Waterkant
  • Diamant-museumet ute ved Nelsom Mandela Gateway
  • Lyst på en god bok – besøk The Book Lounge, fantastisk hyggelig bokbutikk med herlig betjening og tid til å sitte i ro.

 

Og uten tvil – bruk også anledningen til å reise ut av Cape Town og besøk Kapp det gode håp!

Vi  fikk blant annet se verdens fineste leoparder, tusenvis av pingviner og Afrikas sydligste punkt. 

 

Praktisk informasjon

Hvor skal man bo i Cape Town

Etter vår erfaring kan man bo i de fleste områder i Cape Town, så lenge det er sentralt, Uber kjører deg overalt dit du skal på noen minutter, og de fleste sentrumsområdene har hyggelige restauranter, cafeer og kjøpesentre. Vi leide AirBnB ved Buitenkant street i sentrum, nære District Six Museum. Kunne veldig gjerne ha bodd i Hillside området ved Gardens, Bo Kaap, eller på hotell på De Waterkant. Og hvis du ikke vil bo i selve Cape Town, og det er sommer og du vil bade, så ligger Hout Bay  og Camps Bay fantastisk til. Rolig, avskjermet fra havet og inn til Cape Town på 10 minutt.

Transport i Cape Town

Det aller beste overalt i Cape Town er Uber. Uovervinnelig på pris og effektivitet, og fungerte hver gang. Vanlig Taxi var veldig mye dyrere, og kollektivt ble oftest ikke et alternativ. Føttene fungerer også fint, ihvertfall på dagtid.

Shopping i Cape Town

Garden Shopping center og De Waterkant, har alt. Fantastisk Woolworths på The Gardens, med norsk laks (om man savner det).

Sikkerhet

Vi følte oss trygge alle steder i sentrale Cape Town, men fruen gikk ikke ute alene på kveldstur.

Annet

Cape Town har en stor delegasjon med nordmenn, både fastboende og studenter. Mange av de en del av Norskeforeningen i Cape Town. Vi fikk feire 17. mai , noe som var stor stas. Vi fikk også veldig god hjelp og tips til å skaffe en doktor når minsten absolutt måtte nesten brekke beinet. http://www.norskeforeningen.co.za/

Følg oss videre:
Takk gode håp!

Takk gode håp!

Etter ni måneder på kontinuerlig reisefot avslutter vi nå i Cape Town. Og det har vært en helt surrealistisk uke. Cape Town er nemlig SÅÅ ikke Afrika. Samtidig er det visst Afrika.

Sør-Afrikas mange enorme sikkerhetsgjerder og vannmangel har ikke fristet veldig, så egentlig ville aldri banden til Kappstaden. Men ett sted måtte vi jo feire 17.mai! Etter iherdig kommunikasjon med diverse ambassader og norskeforeninger satt vi dog igjen med litt varierende alternativer. Ved ambassaden i Mosambik var det kun flaggheising hos ambassadøren for godt voksne mennesker. I Pretoria og Johannesburg ble vi gledelig invitert til en mer eller mindre privat hagefest for barn, tre dager etter 17. Mai dog. Etter en del mail uten svar fant vi også ut at lederen for norskeforeningen i Durban dessverre ikke lenger var blant oss. Innflydde lomper og glade meldinger gjorde dermed valget om Cape Town enkelt. Som naboen pleier å si – Og vi dit!

17.Mai tog skal man faktisk gå i. Og det er vel neppe noen andre steder det svingte mer av korpset og utsikten er bedre. Vi digget det i hvert fall, og vel verdt hele turen for vår del.

Men å være i Cape Town er som å oppholde seg i en krysning mellom San Fransisco og London, med en liten Afrikansk vri. Og nettopp det er så utrolig fjernt fra alt annet vi har gjort det siste året. Og vi er faktisk ikke helt sikker på at det var så veldig lurt likevel. For like brått som vi landet på flyplassen, havnet vi rett tilbake til det «hverdagslige». Og vi lurer på om vi mistet noe på rullebanen i Swaziland.

For etter en uke i Cape Town har vi nesten glemt at vi er på tur. At vi har vært på en ganske lang tur faktisk. Ikke bare har vi spist pølser med lomper, kransekake og sunget «Mot i brøstet». Vi har også handlet mat på butikker med et utvalg som ikke ligner noe vi tidligere har sett , vi snakker salami, norsk røkelaks og leverpostei. Vi har spist sushi, vietnamesisk pho og norsk laks på restaurant, og vi har fått både haribo og sveitsisk sjokolade. Det er ingenting vi ikke har forstått, vi har kommet oss alle steder vi vil, det er ikke et system eller app som ikke fungerer, alle snakker engelsk – og vi er bare en liten gjeng av tusenvis av andre turister. På gjennomreise. Og det har vært kaldt! Ikke tenkte vel vi på at på den andre siden av ekvator går man nå mot vinter. Så mens vi med glede har sett alle deilige sommerbilder fra Norge, så har vi gått rundt og fryst, for noen særlig vintergarderobe hadde jo ikke vi med oss. Snakk om akklimatisering.

Og snakk om at vi savner «det andre» Afrika allerede. Vi savner så alle de uoppklarte problemene i hverdagen, vi savner å lure på hvordan man skal gjøre ting, hvor man skal dra og hvordan i all verden skal man få seg dit. Vi savner humpete veier, støv og fantastisk smilende mennesker som ikke skjønner noe av det vi sier. Vi savner allerede å krysse landegrenser, for å i vært land finne ut hva som faktisk fungerer her – eller mest motsatt. Og mest av alt savner vi kanskje følelsen av å være i «vårt» Afrika. Eller «vårt» Asia. Akkurat nå er det eneste vi ikke savner dårlig wifi og at ting tar tid.

Samtidig må vi jo bare si, for et sted – for en by! Cape Town har jo alt. Og hele området rundt har enda mere. Så om man bare skal på en «liten tur» til Afrika, så er jo denne delen av Afrika fantastisk. Du vil ikke få sjokk av verken det ene eller andre. Og få steder vi har vært kan du gjøre mer i løpet av noen få dager. Her snakker vi seler, pingviner, surfing og endeløst med barer og restauranter. Og vi snakker fantastiske museer og en sjelden mulighet til å dykke ned i Afrikas historie.

Å akklimatisere seg handler muligens om å komme opp på den høyeste fjelltoppen. Table Mountain er helt perfekt i så måte. Og utsikten er upåklagelig.
Det er jo ingen andre steder du kan sitte å lure på hva i all verden en pingvin egentlig tenker enn ved Cape Town.

Vi ville jo gjerne akklimatiseres litt, og det har vi uten tvil gjort. Det skumle er hvor fort det gikk. Og hvor fort ni måneder gikk. Og hvor fort vi plutselig var tilbake i «hverdagslivet», det skulle bare et shoppingsenter og et godt utvalg av delikatesser til, så var vi tilbake. Shoppinglyst, matlyst og tanker om alt vi vil ha, skulle hatt og burde gjøre akkurat nå. Akkurat det vi har brukt ni måneder på å komme bort fra. Så veldig lite «Hakuna Matata». Så veldig mye «back in buisness». Cape Town er som hjemme, og dit skal vi. Det er ikke rart det føles litt surrealistisk.

Så den neste store «reisen» for oss må bli å finne tilbake til øyeblikkene, opplevelsene og alle de fantastiske gledene vi har hatt det siste året. Vi håper det går helt etter planen som vanlig. For etter 265 dager på reise, og en uke i Cape Town, er vi nemlig mer klar enn noen gang til å reise mer. Åh –  som vi gleder oss!

Bislett – nå kommer vi hjem!

Følg oss videre:
Kom mai du skjønne milde

Kom mai du skjønne milde

Sjelden har vel mai kommet med større kontraster for Bislettbanden. Mot å normalt hoppe av glede over at syrinene blomstrer på Bislett og at sola varmer ved vadebassenget på St.Hanshaugen, sitter vi å grugleder oss til at vi skal si ha det til grønne palmer, milevis med hvite strender og tropevarme.

I snart ni måneder har vi reist, nesten hver dag, hit og dit. Uten plan, men med mye mening, eventyr og opplevelser. Men det er nå i mai det skjer. Vi skal hjem. Det har sittet så langt inn, at vi overhodet ikke har villet snakke om det eller booke flybilletter. Men når mai først kom, så var det bare å hoppe i det. Vi skal hjem i mai. Sånn er det bare. Og vi grugleder oss noe voldsomt.

Det var unga som sa det. «Hadde det ikke vært for Karsten og Petra, så hadde vi ikke visst hvordan vi skulle beskrive hvordan det føles å skulle reise hjem». Å gruglede seg er noe vi alle nå vet hva er. Og det er det vi gjør nå. Midt mellom alt det moro, så gleder vi oss til mer moro på tur, det er ikke over før det er over. Og vi gleder oss til mer moro hjemme, det blir jo helt fantastisk også. Og så gruer vi oss til at et eventyr er over, men vi gruer oss bittelitt til hvordan det blir å være hjemme igjen.

Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til steder som dette.
Men vi gruer oss litt til å ikke finne steder som dette.

Men det er jo ikke helt ennå. Vi tviholder på at vi har en «hel vanlig sommerferietur» igjen. Og den skal vi utnytte maksimalt. Før vi kan komme hjem, så er det nemlig tre ting som må på plass.

Vi skal til Kruger-parken på safari igjen. Det er et minstekrav fra minstemann. Og ja, vi tar gjerne en tredje tur til Kruger på tre måneder. Få steder har vi kost oss så mye alle sammen. Og vi har jo fortsatt igjen å se en gepard, så vi krysser fingrene for at tredje gangen skal det skje.

Så må vi si farvel til Steinar. Så fra å ha lært oss å kjøpe bil i Swaziland, må vi en tur til Swaziland og lære oss å selge bil. Ikke sikker på at det blir en helt ukomplisert opplevelse. Men hjem skal han jo ikke, så et eller annet må åpenbare seg. Heldigvis har vi en pastor på vår side.

Og så må det feires 17. Mai. Og det har vært en liten affære i seg selv å finne et sted som oppfyller jentas krav om wienerpølser, vafler, tog og leker. Mye research, mailer og vurderinger hit og dit, og plutselig flyr vi til Cape Town for å feire 17. Mai. Der er det nordmenn, der er det tog, der blir det gøy. Kan ikke være noen bedre måte å akklimatisere seg til et liv igjen hjemme enn en uke i Cape Town. Vi tror det blir topp!

Og da blir det helt topp å komme hjem!

Det nærmeste vi har vært til akklimatisering til norsk sommer var under vannspruten i Victoria Falls. Vi krysser fingrene for at det rekker!
Følg oss videre:
Helt magisk i Mosambik

Helt magisk i Mosambik

Et paradis er det man gjør det til. At man ikke vil reise derifra, og vil tilbake igjen og igjen, det er en god start. Og Mosambik er et slikt paradis.

Det var kona som først sa hun ville til Mosambik. Javel, sa gubben. Er det haier der? sa guttungen. Kan man snorkle der? sa jenta. Og vi dit, sa hele banden.

Og som vi er glad for det! Etter tre uker i Mosambik så er vi igjen helt frelste og småforelska i et nytt land. Vi har nytt hvert eneste øyeblikk siden vi kom.

Vi har reist en ganske vanlig turistrute i Mosambik, i den grad noe er veldig vanlig turistrute i Mosambik. Fra sør ved Maputo , via surfeparadiset Tofo og oppover til midten av landet til Vilankulo ved Bazaruto nasjonalpark. Og i et land som er dobbelt så stort som Norge, så snakker vi naturligvis timesvis i bil. For det meste på ganske grei vei, til tider på sanddyner og humpete sideveier. Og ja da, gubben fikk visst enda en fartsbot. Men det er helt fint, for det er lite i forhold til hva du får igjen.

For Mosambik er skikkelig Afrika. Så fort vi kom over grensen til Mosambik var vi tilbake i det Afrika som vi først falt for mange år siden. Menneskene, fargene og rytmene, Mosambik har alt. Rett over grensen står salgsbodene side om side og selger grønnsaker. Det er mosambikere, og ikke hvite afrikanere som preger bildet. Videre innover i landet er det lett preget av kaos, folkeliv, musikk og glede. Her leves et enkelt liv, og det er enkelt å være her. Det er skikkelig «hakuna matata».

Helt Mosambik. Så mange som mulig om bord.
Fargerikt også på markedet i Tofo

Men den største belønningen i Mosambik er kystlinjen, med paradisstrender, sanddyner og evig korallblått hav. Hele kysten til Mosambik er egentlig bare sand. Alle øyene er også bare sand. Det er hvit og lys gul sand så langt du kan se. Og det føles som vi kan se over til Asia igjen.

Paradis med parasoll og blått hav så langt du kan se.
Bølgene ved Tofo er fantastisk morsomme å bade i.
En liten pause fra surfing i Tofo
Havet er rent, det er lite søppel. Etter å ha vasset i søppel i Asia, så er det en befrielse å komme hit. Det betyr vel og merke ikke at det ikke er søppel der ute i havet

En av de virkelige høydepunktene med å være på den andre siden av det indiske hav, i tillegg til dagevis med surfing og bading, var å få reise på havsafari og snorkle med hvalhaier, delfiner og djevelrokker. En helt magisk opplevelse for alle. Som jenta sa; nå har vi også sett verdens største fisk!

Mosambik må være en av de best bevarte hemmelighetene i Afrika (hvis man ikke er fra Sør-Afrika), og har passet oss perfekt. Men hemmeligheter er vanskelig å holde på. Vi skal tilbake før alle vet om det. Eller som gubben sa «vi skal tilbake til alle land i Afrika». 

På havsafari i Tofo, superlykkelige etter å ha snorklet blant hvalhaier og rokker.

Følg oss videre:
Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Frivillige bavianpassere i Zimbabwe

Til å være så lite vant til dyr, er det jo rent utrolig at vi skulle finne på å ha ansvar for en gjeng foreldreløse bavianer. Men det gjorde vi altså, i to hele uker har vi vært frivillige på et dyrereservat i Afrika. Og det kan vel oppsummeres med både mye moro og mye dritt.

For det kommer mye ut av små søte dyr også. Sjelden har vi vasset i mere bæsj, luktet mer svette og vært mer uhygienske enn disse to ukene. Men når det er sagt, så har det vært utrolig å få lov til å ha nærkontakt med mange av de dyrene som vi til nå bare har sett på safari.

Hallo kompis!

For i tillegg til mengder av bavianer og apekatter har vi blitt kjent med mange andre dyr. Vi har hatt en impala i hagen, som etter hvert ble litt hissig og gjerne ville leke med hornene sine. Spesielt lite glad var han i voksne damer, så baken til mor fikk seg noen runder.Og vi har hatt strutsen Peck traskende rundt oss hver dag, og et par påfugler som likte seg best på Steinars tak. Vi har hatt to busksvin som har lunket rundt på kjøkkenet og spist alt de har kommet over, og en buskbukk som egentlig syns det var mest greit å holde seg for seg selv når vi var i nærheten. Men aller mest ble vi kanskje glad i lille Klipie, den lille klippeantilopen som helst ville være inne hos oss. Han har fulgt trofast etter oss der vi har vært hele dagen, holdt oss med selskap i sofaen og stått ivrig og ventet utenfor teltdøra når vi våknet om morgenen. Og det var bare noen, i tillegg kommer papegøyer, bushbabies, mungooser og ikke en rent liten mengde rotter.

En struts foran døra, en impala på gårdsplassen og en påfuglpå taket til Steinar.
Helt normalt å ha en impala i stua om kvelden.

Foruten å kose og springe rundt med dyr hele dagen, så har vi også gjort noe fornuftig. En dag som bavianpasser starter hver morgen klokken syv, med å lage frokost til alle dyrene. Det er tidlig nok for en bande som for lengst har mistet evnen til å stå opp tidlig. Matlagingen står stort sett i å skjære og kutte halvråtten frukt og forlorent kjøtt fra slakteren i mindre biter. Deilig før frokost.

Frokostforberedelser, sammen med busksvinene Petunia og Primrose.
Ut på tur med bavianene.

Etter frokost så var det tid for daglige lange bushwalks med babybavianene, kanskje noe av det aller hyggeligste. De er i grunn som små babyer ellers, klamrer seg til deg, sjarmerer deg, roter, lugger og bruker kroppen din som lekestativ. Etter lunsj har vi hatt fysisk arbeid, og gubben har skjaua to tonn grus, reparert en hullete afrikansk vei, gravd en skyttergrav til et nytt bur og tømt bavianburene for bæsj. Ikke verst, all den tid kona og ungene mest var opptatt av andre ting eller unnskyldte seg med at de måtte på butikken å handle middag.

Mens vi offisielt var friske frivillige fikk vi også gjort noen fantastiske utflukter i Zimbabwe. Vi fikk være med på slippe løs impalaen Jupiter i Longueville fuglereservat så han skulle få noen likesinnede å sloss med. Og vi kjørte langt inn i Matopo nasjonalpark med 4,5 meter pytonslange i bilen. Det var helt klart med skrekkblandet fryd. Vi fikk være med på løvemating i Antelopeparken, og av alle ting fikk vi også se en kamp med Polo Cross der. Ikke visste vi hva det var, men det var gøy å være ren og føle seg litt som fiffen for en dag.

Utrolig hva man får plass til i Steinar; unger, bamser, slanger……

Så det er kanskje ikke rart, at tross mye dritt og lort, så har vi hatt en fantastisk opplevelse som bavianpassere i Zimbabwe. Og mens muligens ungene er enda mer dyrefrelste, er foreldrene veldig fornøyd med å ha overlevd uten hverken slangebitt eller magesjau, og går lett tilbake til et liv som passive dyrevenner.

Vaske vesle Miles-mann. Miles er en liten «vervet monkey» som bodde inne hos oss hele døgnet.
Litt børsting må også til for en ren apekatt skal bli.
En liten hemmelighet på lur
Og lille Klipie ville være med oss videre.

Mer om å jobbe som frivillig på Free To Be Wild

  • Free To Be Wild er et lite privat dyrereservat, som i hovedsak tar hånd om skadede og foreldreløse små dyr (primater).
  • Dette er et av de få stedene vi fant hvor vi hele familien kunne være å jobbe som frivillige, ettersom de ikke har noen store kattedyr der (noe som normalt krever 12+ i alder). Etter innspill fra oss er det nå mulig å være der bare noen dager, eller opp til flere uker. Vi anbefaler 3-7 dager.
  • Det koster litt å være der, men ikke mer enn overnatting ellers koster rundt om Zimbabwe. Barna fikk være der gratis. Pengene du betaler går rett inn i drift, mat til dyrene og lønn til de ansatte.
  • Man bor i et ganske fint telthus, med kjøkken, bad og solcelleenergi.
  • Mat fikser du selv, eller de gjør det gjerne for deg.
  • Mens man er der deltar man på både faste oppgaver, og det som skjer underveis. Og det skjer stadig noe uventet. Det er mulig å få tilrettelagt litt etter eget ønske, og kombinere det med andre opplevelser i området.
  • Alle som jobber der er helt fantastiske mennesker, og det er noe av bonusen. Ikke bare får man være med mange dyr, men man får også leve lokalt i Zimbabwe!
Sammen med de beste folkene på Free to be wild, Dinghani og Sweni, og bavianene Kuda, Lucy og Darell. Savner dem allerede!
Følg oss videre:
Baobab trær

Baobab trær

Av Alexandra 

Baobab er store og brede trær. De finnes ikke i Norge, men i Afrika, Australia, India og Madagaskar.

Baobab trærne kan bli veldig store og gamle. Her sitter vi på et tre som er over 1500 år gammelt.

Fakta om Baobab

  1. De kan bli opptil 6000 år.
  2. De vokser bare 2,5 mm i året. Kan bli 33 m høye og opp til 11 m i omkrets.
  3. Røttene kan strekke seg opp til 1 km.
  4. Baobab trær samler opp til 120 000 liter vann.
  5. Hvis du ser et baobab tre så vil du se at røttene strekker seg en vei, og det er nok fordi at det er et vannhull den veien.
  6. Det er ganske vanskelig og se et ungt baobab fordi at dyrene spiser dem opp.
  7. Når du dunker på et baobab tre, så vil det kjennes ut som en stein. Det er fordi vannet på innsiden holder det sterkt. Når du tar et trestykke fra et baobab og lar det ligge en stund så er det helt tørt. Det er nesten som en svamp fordi den suger til seg vann.
  8. Deler av året har det blader og frukt som kan spises.
  9. Når det er tørketid har ikke baobab treet blader, da ser det ut som et tre som står opp ned med røttene opp.
  10. Fruktene smaker visst som en blanding av grapefrukt, pære og vanilje.

Et tørt trestykke veier nesten ingenting.

Elefantene liker å skrubbe huden sin mot baobab-trærne, derfor får mange veldig skadet bark, slik som dette i Krugerparken i Sør-Afrika.

Baobab-trær i Zambezi Nasjonalpark i Zimbabwe.

Dette treet er ganske ungt, kanskje bare 5-600 år. De fleste trærne man ser veldig gamle.

Følg oss videre:
Regler og dyr på Safari i Afrika

Regler og dyr på Safari i Afrika

Av August

Vi har vært på safari en tur i Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika. Vi har også vært på safari i India, Sri Lanka, Kenya, Botswana og Zimbabwe. Å reise på safari er veldig spennende. Safari betyr å reise i naturen og se på ville dyr. Det er mange ting man skal passe på når man er på safari. Ellers kan det være farlig.

På tur med stor lastebiljeep i Krugerparken. Det er mest kult å kjøre jeep. Men det er helt kult også å kjøre egen bil.

Råd og regler når man skal på safari

  1. Aldri gå ut av bilen
  2. Vær stille og hvisk helst
  3. Vær alltid 60 m fra elefantene!
  4. Ikke gå uten en guide!
  5. Spesielt løver liker barnestemmer, så vær ekstra stille når de kommer!
  6. Aldri mat dyrene selv om du er fristet. De skal klare seg selv.
  7. Aldri ha med frukt, spesielt ikke mango!
  8. På grusveier skal man kjøre maks 40 km i timen. På asfaltveier kan du kjøre 50 km i timen. På humpedumpeveier er det 30 km i timen. Ofte kjører man saktere for å kunne se dyrene.
  9. Både løver og elefanter ser ikke biler som trusler. Du må stå helt stille med bilen. Da tror de du er en stein og bryr seg ikke.
  10. Vær tilbake til porten eller campen før det stenger, så du ikke blir låst ute!
Det dukker alltid opp noen dyr midt i veien ….. så det er viktig å kjøre sakte.
Vet du hva man kaller en fotgjengerfelt på engelsk?

Dyr i Afrika

Når vi var på safari i Kruger så vi mange dyr. Kruger nasjonalpark er full av dyr, nesten alle dyr som finnes i Afrika er der. Og når man kjører safari møter man på de fleste hvis man er tålmodig.

Jeg så disse dyrene:

  • Impala
  • Nyala
  • Zebra
  • Elefant
  • Gnu
  • Leopardskilpadde
  • Vortesvin
  • Hvit neshorn
  • Leopard
  • Løve
  • Krokodille
  • Flodhest
  • Kudu
  • Bushbuck
  • Struts
  • Sjiraff
  • Vervet monkey
  • Bavian
  • Kamelon
  • Hyene
  • Terrapin
  • Vannbukk
  • Honning grevling
  • Bøffel
  • Klippspringer
  • Tre ekorn

Hvilke dyr er dette?

Her er noen bilder av dyrene vi har sett. Kan du gjette hvilke dyr dette er?

Skriv svaret i kommentarfeltet her eller på Facebook så skal jeg rette og se hvor mange du klarer.

Følg oss videre:
Mil etter mil i Botswana

Mil etter mil i Botswana

Allerede før en måned har gått, har Steinar kjørt oss over 300 mil gjennom Swaziland, Sør-Afrika, Botswana og frem til Zimbabwe. Livet i bil byr på mye overraskelser og noen små utfordringer, men mest av alt føles det som en kontinuerlig safaritur.

En uke i Kruger gikk fort, det var helt fantastisk å kjøre egen bil gjennom nasjonalparken. Den er rett og slett enorm, men utrolig godt lagt opp med camping og rasteplasser, og grusveiene er så bra at man ikke engang trenger en stor bil. Hver dag, fra en camp til en annen, er en fantastisk safaritur. Aldri har vi sett så mange dyr på safari i Afrika, man blir rett og slett litt bortskjemt. Og Steinar var snill som bare det!

Og det varte en hel halvtime utenfor Krugerparken. Der sa det nemlig stopp. Alt av mulige varsellys blinket. Til og med vi skjønte at det var bare å stoppe. Det begynte å bli sen ettermiddag, vi var flere timer fra dit vi skulle og noen i bilen hadde tydelig lest seg opp på at å stå ved landeveien i Sør-Afrika på kveldstid kanskje ikke er det sikreste. Behersket panikk rådet.

Steinar med feber langs veien i Sør-Afrika.

Så vi googlet oss frenetisk frem til Nissan i Sør-Afrika og bedde pent om at man har litt tellerskritt igjen til å snakke med serviceavdelingen.

«Heisan, vi har motorstopp på veien, kan dere hjelpe oss, vær så snill?»
«Åh, har dere en japansk importert bil fra Swaziland fra 2003 uten service-garanti? Da kan vi ikke hjelpe dere dessverre»
«Pliiiiise, vi er en desperate norsk familie med to små barn i bilen. Vi kan ikke bli stående her midt mellom ingenting i natt»

Og det var vel det som skulle til. Under en time etterpå kom både tauebil og følgebil til oss, og vi suste avgårde i 170 km i timen i den mørke lørdagsnatten.

Litt vemodig, men veldig lykkelige, når Steinar får kjøre videre med hjelp.

Timingen var jo noe dårlig viste det seg, det er nemlig ikke så mange verksteder oppe hverken på lørdagskveld eller søndag. Men Sør-Afrika viste seg fra sin blideste side. Søndag morgen kl 09 troppet fire ansatte på Nissan-verkstedet opp, kun for å ta seg av Steinar et par timer. For en utrolig service, og for en utrolig lettelse det var når vi allerede før lunsj kunne begi oss videre på veien mot Botswana.

I immigrasjonskø på grensen mellom Sør-Afrika og Botswana.

Og det var jammen bra vi kom av gårde, for det var litt lengre enn planlagt. Og grensekryssinger her tar litt tid, man skal jo faktisk ut av et land og inn i et land, og få en liten mengde stempler både her og der. Men vi kom da frem til et stengt gjestehus, midt i en åker på landet ved ingenting, rett før sola gikk ned. Heldigvis fikk vi tak i mannen som eide stedet, som overraskende nok ikke var forberedt på storinnrykk av oss så sent på kvelden. Men det gikk fint det og.

Når alt går litt skeis noen dager, så er det fantastisk å våkne til en egen karusell på landet i Botswana.

Etter en uke camping i Kruger og diverse enkle gjestehus, var vi rimelig klare for litt mer komfort. Vi kjørte derfor videre mot Gweta, en by vi fant på kartet som så ut som den hadde en viss størrelse. Lite visste vi at byer i Botswana egentlig ikke finnes. Botswana er større enn Frankrike og har under 2 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er rimelig øde de fleste steder, og det som definerer en by i Botswana er om de har en minibank eller ikke. I Gweta var det 1,5 time til nærmeste minibank.

Landsbyliv i Gweta. En 10-15 slike gårder og en liten kiosk, så har du det vi trodde var en by i Botswana.
Det er større sannsynlighet for å treffe på et esel enn folk langs veien i Botswana.
Det er ganske vått langs veien i store deler av Botswana for øyeblikket. Hvis det ikke er ørken da.

Og det var heller ikke en fire timers kjøretur slik google sa. På den eneste bensinstasjonen vi fant på strekket, så kunne de ivrig fortelle oss at de fleste veiene står under vann, så det ble omkjøring med stor O. Etter ni-ti timer i bil og en fartsbot rikere, kom vi endelig frem til Gweta Lodge. En veldig fin lodge, men rimelig dårlig service og ingen andre gjester. Folketomt som resten av Botswana på denne tiden.

Gweta Lodge var en deilig oase midt i all kjøringen. Lite folk til tross, det var en fantastisk guide her og etter hvert klarte de å hoste frem noe annet en ostesandwich uten ost og chips til oss også.
Alt blir veldig lite i skyggen av et baobabtre i Botswana. På safari i Botswana ble Steinar midlertidig byttet ut med en jeep og egen guide.
Selv om store deler av veinettet i safariparkene er under vann, så holder de store saltvannsjøene å tørke opp. Og kveldssafari i Makgadikgadi Pans var fantastisk.

Det våte føret gjorde at det virket mest fornuftig å droppe den planlagte omveien til Okiwanga-deltaet. Så etter tre dager med en swimmingpool helt for oss selv, bestemte vi oss for å reise videre til Zimbabwe. Mest spent var vi egentlig på grenseovergangen til Zimbabwe, ettersom vi hadde hørt at det kunne være både vanskelig og koste mye dollar for å komme over med egen bil.

I et veikryss i Nata fant vi også en bank med dollar. Og noen kuer da.

Første stopp var å skaffe dollar. Så vi fant en bank i et veikryss, og etter over en time hadde vi nok dollar til å reise videre. Vi bega oss optimistiske og lettere tidsstresset ut av krysset, bare for å bli stoppet i en ny fartskontroll. Ettersom kona hendig nok la igjen førerkortet sitt i en bungalow i Kambodsja, så er det mannen i banden som er sjåfør i Afrika. En mann med hatt, som aldri tidligere har gjort seg fortjent til en bot. Noe ironisk er det derfor at denne hatten så langt klart å få tre fartsbøter i Afrika.

Så var det på’an igjen. En ting er sikkert, politiet i Afrika gjør jobben sin langs veien. Her er det høyt forbedringspotensiale (eller sparepotensiale).

Vel over grensen til Zimbabwe sluttet selvfølgelig telefonene våre å fungere, noe som gjorde det umulig å ta kontakt med huseieren vi skulle til. Og i og med at også denne fem-timers etappen, viste seg bli en ni timers kjøretur, så begynte vi å bli litt stressa for å ikke nå frem før porten til Nasjonalparken stengte. Så det var bare å dure i lynsafaritempo gjennom Zambesi Nasjonalpark, frem til Victoria Falls, finne en parasoll med en dame med simkort og få ringt verten. Og det gikk. Heldigvis var nøkkelen lagt ut, og akkurat i det sola gikk ned kjørte vi inn til vårt eget hus i ved Zambezi-elven. Utrolig deilig.

Endelig alle stempler, visum og godkjenninger klare på grensen til Zimbabwe. Gikk som smurt.

Og hva har vi lært så langt av å være på veien i Botswana? Vi har blitt enda mer glad i Steinar, og enda mindre glad i google-maps. Det er lurt å holde fartsgrensen og se på skiltene, er det varselskilt for elefanter, så er det en grunn til det. Botswana er mye større enn vi trodde, og veiene våtere enn forventet når man reiser utenfor sesongen. Det er flere kuer og esler enn mennesker, men de menneskene du finner er sjeleglad for at du kommer. Og vi skal nok sikkert tilbake til Botswana, med Steinar 2.0.

Liten musli-stopp langs veien i Botswana. Lite visste vi at det var elefanter rett over veien. Kjør gubbe, kjør!
Følg oss videre:
Skole på veien

Skole på veien

Når vi bestemte oss for å ta et skoleår fri, var vi veldig fast bestemt på at det ikke var det samme som å ta skolefri et år.

Året vi valgte å reise skulle barna gått på 2. og 5. trinn. Vi tenkte at det var fint å reise før barna var for store, alt for opptatt inn i ulike aktiviteter, og mens vi trodde at vi selv kunne klare å holde barna oppdatert på skolefagene.

Det har vært en rimelig bratt læringskurve for både store og små og store å stå på egenhånd, men summen av hva vi alle lærer er enorm.

Hjemmeundervisning med selvlærte (u)pedagoger

For når du velger å reise et år, så må du melde barna ut av skolen. Eller rent praktisk, de mister skoleplassen hvis de ikke møter opp et par uker. Alternativet som man står igjen med er hjemmeundervisning.

Hjemmeundervisning høres fint ut, men det er stor forskjell på å være støtteforeldre til leksene hjemme, og å være upedagogiske foreldrelærere på heltid. Og det tok litt tid, før vi alle fant en arbeidsmetode som fungerer for alle. Den innebærer ikke overraskende nok at vi foreldre, som lærere ellers, bør være forberedt når vi starter opp om morgenen. Og at elevene, må klare å se på foreldrene som “lærere”, og ikke bare teite, strenge foreldre som ikke skjønner noen ting. Det sitter noen dager lengre inne enn andre. Som foreldre må vi finne oss i å bli kalt “verdens verste lærere”, og barna må man takle å høre “at det er de du har”, og i stedet ha fokus på at vi sammen har verdens beste klasserom.

Et av de beste klasserommene fant vi i Kep, Kambodsja. En hel poolbar for oss selv. Lett å gjette hva som skjer i friminuttene.

Reiseskole og skoledager

For å fungere så lærte vi raskt at det ikke nytter med en skoletime her og en skoletime der. Å nullstille seg plutselig til å tenke geomtriske former og riktig bruk av spørreord, er ikke gjort i en fei. Så det er lurt å ha litt flyt over flere dager. Vi merket også raskt at det var vanskelig å ha så mye skole de dagene vi reiser fra A til B, eller når man bare bor 2-3 netter på et sted. Vi delte derfor tidlig opp i «reiseskole» og «skoledager».

Reiseskole skjer i bilen, på flyplassen, på museum eller andre steder vi er på farten. Temaene i reiseskolen er dermed rimelig blandet. Det kan være gangetabellen og quiz bilen, eller ekskursjoner og skoleturer. Er man i Vietnam, så blir det Vietnamkrigen, i Kambodsja så er det Pol Pot som gjelder, mens det i Afrika naturligvis mest går i dyr og natur.

Matpause på skoletoget i Sri Lanka.
Historietime i Udaipur, India.

Skoledager har vi når vi er mer bofaste. Og så langt har det alltid meldt seg et behov etter et par uker for alle, å ha litt mer fast base. Så da booker vi en bungalow, en leilighet eller sted med noe som ser ut som kan fungere som klasserom. Det er alt fra et spisebord på kjøkkenet eller en bar på et hotell med wifi. Vi har funnet ut at vi minst bør ha en uke på fast sted, for å ha skikkelig skolefokus. Så minst en gang i måneden legger vi inn et lengre opphold. Da gjør vi nesten som hjemme – står opp, spiser frokost, og har skole noen timer. Både lørdag og søndag. I både sol og regn. Det er da vi tar oss igjennom «pensum» i matte, rettskriving og engelsk verbbøying.

Skoletimer i Zambesi Nasjonalpark. Mizstekrav ved booking er et bord som fungerer.

Verdens beste aktivitetsskole (SFO)

All kred til aktivitetsskolen hjemme. Men er det noe som motiverer alle fire til å ha litt skole en varm dag, så er det “aktivitetsskolen” etter skoletid. Har vi gjort jobben vår frem til lunsj, så er verden åpen igjen etter lunsj. Da er det bading, snorkling, sightseeing, byturer eller kanskje bare en handletur til den nærmeste butikken for å se hva vi kan finne for noe til middag. Og naturligvis, er man for eksempel i Afrika, så er det safari som gjelder i AKS-tiden. Og nettopp disse turene er kanskje der vi lærer mest.

Globalskole

Noe vi har savnet er muligheten til å delta digitalt i et “skolesamfunn”. I Norge finnes blant annet Globalskolen (https://www.globalskolen.no/web), en nettskole for barn som bor utenlands, støttet av Utdanningsdirektoratet. Dessverre er det slik at dette kun er et tilbud til barn som er skrevet inn på en lokal eller internasjonal skole i utlandet. Noe som vi synes er en uting, da det i så stor grad begrenser fleksibiliteten til familier som vil ut å reise og ikke har muligheten til å jobbe eller bo fast i utlandet. Andre tilsvarende tilbud har etter det vi ser samme begrensning. I fremtiden håper vi dette vil endre seg, for det vil være i både skolens og norske elevers interesse, at barn som reiser har mulighet til å følge klassetrinns-undervisning på nett, uavhengig av hvor eller hvordan de reiser.

Gleden i avsporinger

Noe som vi kanskje setter mest pris på er muligheten til å gripe fatt i alle avsporinger som kommer i løpet av en «skoletime». Vi har jo hverken tidspress eller streng kalender, så når øyene til ungene begynner å flakke og de begynner å tygge opp blyanten, så kan de plutselig begynne å lure på hvordan blyanter ble oppfunnet. Godt spørsmål – det må vi finne ut av! Og så slipper vi det vi har for å plutselig ha vi en liten historietime midt i matten.

Kjører vi tog gjennom fjellene, så snakker vi om norske fjellklatrere og verdens høyeste fjell. Og vi googler oss lett bort blant polekspedisjoner, togmekanikk og kjemiske grunnstoffer. Det er en uant mengde saker som barn undres over, og det er en utrolig luksus å få lov til å hver dag være fri til å utforske det som er både i og utenfor skoleplanen hjemme.

Og nettopp det å lære alt som er utenfor skoleplanen, er en av de store bonusene med å ta et skoleår fri. Det man lærer mens man reiser, er så veldig mye mer. Derfor har vi aldri vært i tvil om at vi kommer godt ut av dette. Etter mange måneder på tur har vi fått mulighet til å skikkelig dypdykke i religion, historie og kultur i de landene vi har besøkt. Og vel så er ikke engelsk-gramatikken helt på stell, men så snakkes det og leses engelsk hele dagen. Og det diskuteres forskjeller mellom ulike land, fattige og rike, krig og fred. Og det er en lærdom vi håper både unge og voksne kommer til å ha med seg lenge. Så får vi heller legge inn en ekstra økt med lekser igjen til høsten.

Naturfag med Smartbok og Legoklosser

Praktiske tips til reiseskole

  • Ha et møte med kontaktlæreren før avreise, for å høre hva de tenker om hva som bør være elevens viktigste fokus, vanligste utfordringer og mål som man kan sette sammen.
  • Vel skrevet ut av skolen mister man tilgangen til den digitale skoleplattformen som elevene normalt bruker, inkludert tilgang til ulike digitale læringsverk. De fleste av disse er det mulig å betale for på egenhånd. Sjekk hvilke skolen din bruker, og kjøp tilgang før avreise.
  • Ikke stress med at du må igjennom hele pensum og alle fag. Velg ut noen få som dere prioriterer, hos oss er det for eksempel lesing og skriving for 2.trinn og matte for 5.trinn. Et av poengene med å reise er jo at man lærer så uendelig mye underveis i mange av de andre fagene.
  • Kjøp med basis av skolebøker. Vi valgte å ha med mattebøker for begge trinnene, og lesebøker til minstemann. Det er også fint å ha et lite lager med kladdebøker, det er deilig å skrive for hånd og ikke bare jobbe digitalt.
  • Last ned smart-bøker til iPad og PC. Vi synes smartbøkene til Gyldendal er fantastiske å bruke digitalt (Salto, Multi og Vivo), og gir en mulighet til å få god oversikt over hva klassene hjemme går gjennom.
  • Spør lærerne om det fortsatt er mulig å stå på e-post listen til klassene, slik at du får tilsendt ukeplaner eller andre aktuelle saker. Et alternativ er å alliere seg med noen klasseforeldre for å få siste plan for trinnet.
Og iblant……. er det varmt med reiseskole:)
Følg oss videre:
Suppekjøkken i Swaziland

Suppekjøkken i Swaziland

I Swaziland har vi så fått kjenne på kontraster og klasseskiller. Mens vi har bodd supert i et kunstnerhjem, så har virkeligheten banket på porten hver dag.

Når vi til nå har tenkt tenkt suppekjøkken så har det vært kalde dager og rusmisbrukere i Oslo. Men suppekjøkken er fra nå sultne barn, som får ukens viktigste måltid, under et enkelt tak i Swaziland. Et viktig felleskap, som vi har fått være med på.

Å koke suppe på mer enn spiker

Suppekjøkkenet i Vuvulane arrangeres på initiativ fra den lokale kirken og VOV i Vuvulane. En liten frivillig organisasjon, uten store midler som baserer seg på lokale sponsorer og egne oppsparte penger. Med det resultat at det ikke er hver søndag det finnes suppe å dele ut.

Første søndagen vi var her, var det derfor ikke noe suppekjøkken. Det var ingenting å koke suppe på. Det var en åpenbar mulighet til å bidra lokalt.

Med handleliste i hånden, reiste vi derfor til det lokale supermarkedet og handlet. For den lille sum av 400 kr hadde vi krysset av hele listen, noe som de tilsvarer det vi som en familie på fire bruker til middag, snop og drikke en vanlig dag her. Den samme summen som metter en familie på tur et døgn, metter over 50 barn en søndag i Swaziland.

Det er nemlig ikke så mye som trengs for å koke suppe til 50 barn. 10 kg poteter, 5 kg gulrøtter, 5 kg paprika og 5 kg kylling, en stor sekk med ris , mengder av Knorr currypulver, et par engasjerte suppekokker og frivillige potetskrellere er det som skal til. Og vipps, så er det to store gryter ferdig med mat, og over femti barn kan stille seg i kø for å få en stor tallerken.

På suppekjøkkenet i Vulvulane pirkes det ikke i maten, og alle fatene er tomme og rene før de er ferdige. Det er stille på golvet, det er glede over maten. Og det er så langt fra mye vi selv opplever med krangling over hva vi skal spise til middag, hvilken restaurant vi skal på, fult kjøleskap og restemat som bare kastes. Uten tvil har det gitt oss refleksjoner over eget forbruk og vaner.

Suppe hver dag

Suppekjøkkenet har som mål å kunne tilby et måltid hver søndag. Aller helst skulle de delt ut suppe hver dag etter skolen, for å sikre at barna fikk mat daglig. Men enn så lenge er alle veldig fornøyd så lenge de klarer et suppekjøkken hver søndag.

For de foreldrene som bor i leirhusene bak kirkeveggen, så er ukens suppekjøkken også ukens befrielse. Det er en dag uten å måtte tenke mat til barna, det er en dag uten å igjen ha dårlig samvittighet for risgrøten de serverer, og det er for mange en dag fri til å gjøre andre ting enn å lete etter mat. For barna så er det uvurdelig.

Lopper og lek

En gang i måneden arrangeres loppemarked etter suppekjøkkenet. Klær som er samlet inn av venner og kjente gis bort til barna, og kan kjøpes for 5 kr plagget av voksne. Penger som går rett til til nytt suppekjøkken. Og de joggeskoene som ikke passet og fotballgenserne som var litt små, ble plutselig perfekt for andre. Perfekte til å løpe rundt i, perfekte til å leke med. Lek som vi fikk være med på. Gjemsel og slå-på-ring leker man også her. Barn er barn. Lek er lek. Når man er mett.

Etter er par suppekjøkken i Swaziland blir man lett målløs. Få steder har vi lært så mye om oss selv og satt vårt eget liv litt i perspektiv. Det er så lite som skal til. Og selv om vi nå bare setter oss inn i en bil, og kjører videre på nye eventyr, med nye handlevogner, så består suppekjøkkenet i Swaziland der hver uke. Hvis de har noe å koke suppe på.

Og akkurat det må vi tenke litt på hva vi kan gjøre med.

Følg oss videre: