Måned: mai 2018

Takk gode håp!

Takk gode håp!

Etter ni måneder på kontinuerlig reisefot avslutter vi nå i Cape Town. Og det har vært en helt surrealistisk uke. Cape Town er nemlig SÅÅ ikke Afrika. Samtidig er det visst Afrika.

Sør-Afrikas mange enorme sikkerhetsgjerder og vannmangel har ikke fristet veldig, så egentlig ville aldri banden til Kappstaden. Men ett sted måtte vi jo feire 17.mai! Etter iherdig kommunikasjon med diverse ambassader og norskeforeninger satt vi dog igjen med litt varierende alternativer. Ved ambassaden i Mosambik var det kun flaggheising hos ambassadøren for godt voksne mennesker. I Pretoria og Johannesburg ble vi gledelig invitert til en mer eller mindre privat hagefest for barn, tre dager etter 17. Mai dog. Etter en del mail uten svar fant vi også ut at lederen for norskeforeningen i Durban dessverre ikke lenger var blant oss. Innflydde lomper og glade meldinger gjorde dermed valget om Cape Town enkelt. Som naboen pleier å si – Og vi dit!

17.Mai tog skal man faktisk gå i. Og det er vel neppe noen andre steder det svingte mer av korpset og utsikten er bedre. Vi digget det i hvert fall, og vel verdt hele turen for vår del.

Men å være i Cape Town er som å oppholde seg i en krysning mellom San Fransisco og London, med en liten Afrikansk vri. Og nettopp det er så utrolig fjernt fra alt annet vi har gjort det siste året. Og vi er faktisk ikke helt sikker på at det var så veldig lurt likevel. For like brått som vi landet på flyplassen, havnet vi rett tilbake til det «hverdagslige». Og vi lurer på om vi mistet noe på rullebanen i Swaziland.

For etter en uke i Cape Town har vi nesten glemt at vi er på tur. At vi har vært på en ganske lang tur faktisk. Ikke bare har vi spist pølser med lomper, kransekake og sunget «Mot i brøstet». Vi har også handlet mat på butikker med et utvalg som ikke ligner noe vi tidligere har sett , vi snakker salami, norsk røkelaks og leverpostei. Vi har spist sushi, vietnamesisk pho og norsk laks på restaurant, og vi har fått både haribo og sveitsisk sjokolade. Det er ingenting vi ikke har forstått, vi har kommet oss alle steder vi vil, det er ikke et system eller app som ikke fungerer, alle snakker engelsk – og vi er bare en liten gjeng av tusenvis av andre turister. På gjennomreise. Og det har vært kaldt! Ikke tenkte vel vi på at på den andre siden av ekvator går man nå mot vinter. Så mens vi med glede har sett alle deilige sommerbilder fra Norge, så har vi gått rundt og fryst, for noen særlig vintergarderobe hadde jo ikke vi med oss. Snakk om akklimatisering.

Og snakk om at vi savner «det andre» Afrika allerede. Vi savner så alle de uoppklarte problemene i hverdagen, vi savner å lure på hvordan man skal gjøre ting, hvor man skal dra og hvordan i all verden skal man få seg dit. Vi savner humpete veier, støv og fantastisk smilende mennesker som ikke skjønner noe av det vi sier. Vi savner allerede å krysse landegrenser, for å i vært land finne ut hva som faktisk fungerer her – eller mest motsatt. Og mest av alt savner vi kanskje følelsen av å være i «vårt» Afrika. Eller «vårt» Asia. Akkurat nå er det eneste vi ikke savner dårlig wifi og at ting tar tid.

Samtidig må vi jo bare si, for et sted – for en by! Cape Town har jo alt. Og hele området rundt har enda mere. Så om man bare skal på en «liten tur» til Afrika, så er jo denne delen av Afrika fantastisk. Du vil ikke få sjokk av verken det ene eller andre. Og få steder vi har vært kan du gjøre mer i løpet av noen få dager. Her snakker vi seler, pingviner, surfing og endeløst med barer og restauranter. Og vi snakker fantastiske museer og en sjelden mulighet til å dykke ned i Afrikas historie.

Å akklimatisere seg handler muligens om å komme opp på den høyeste fjelltoppen. Table Mountain er helt perfekt i så måte. Og utsikten er upåklagelig.
Det er jo ingen andre steder du kan sitte å lure på hva i all verden en pingvin egentlig tenker enn ved Cape Town.

Vi ville jo gjerne akklimatiseres litt, og det har vi uten tvil gjort. Det skumle er hvor fort det gikk. Og hvor fort ni måneder gikk. Og hvor fort vi plutselig var tilbake i «hverdagslivet», det skulle bare et shoppingsenter og et godt utvalg av delikatesser til, så var vi tilbake. Shoppinglyst, matlyst og tanker om alt vi vil ha, skulle hatt og burde gjøre akkurat nå. Akkurat det vi har brukt ni måneder på å komme bort fra. Så veldig lite «Hakuna Matata». Så veldig mye «back in buisness». Cape Town er som hjemme, og dit skal vi. Det er ikke rart det føles litt surrealistisk.

Så den neste store «reisen» for oss må bli å finne tilbake til øyeblikkene, opplevelsene og alle de fantastiske gledene vi har hatt det siste året. Vi håper det går helt etter planen som vanlig. For etter 265 dager på reise, og en uke i Cape Town, er vi nemlig mer klar enn noen gang til å reise mer. Åh –  som vi gleder oss!

Bislett – nå kommer vi hjem!

Følg oss videre:
Kom mai du skjønne milde

Kom mai du skjønne milde

Sjelden har vel mai kommet med større kontraster for Bislettbanden. Mot å normalt hoppe av glede over at syrinene blomstrer på Bislett og at sola varmer ved vadebassenget på St.Hanshaugen, sitter vi å grugleder oss til at vi skal si ha det til grønne palmer, milevis med hvite strender og tropevarme.

I snart ni måneder har vi reist, nesten hver dag, hit og dit. Uten plan, men med mye mening, eventyr og opplevelser. Men det er nå i mai det skjer. Vi skal hjem. Det har sittet så langt inn, at vi overhodet ikke har villet snakke om det eller booke flybilletter. Men når mai først kom, så var det bare å hoppe i det. Vi skal hjem i mai. Sånn er det bare. Og vi grugleder oss noe voldsomt.

Det var unga som sa det. «Hadde det ikke vært for Karsten og Petra, så hadde vi ikke visst hvordan vi skulle beskrive hvordan det føles å skulle reise hjem». Å gruglede seg er noe vi alle nå vet hva er. Og det er det vi gjør nå. Midt mellom alt det moro, så gleder vi oss til mer moro på tur, det er ikke over før det er over. Og vi gleder oss til mer moro hjemme, det blir jo helt fantastisk også. Og så gruer vi oss til at et eventyr er over, men vi gruer oss bittelitt til hvordan det blir å være hjemme igjen.

Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til steder som dette.
Men vi gruer oss litt til å ikke finne steder som dette.

Men det er jo ikke helt ennå. Vi tviholder på at vi har en «hel vanlig sommerferietur» igjen. Og den skal vi utnytte maksimalt. Før vi kan komme hjem, så er det nemlig tre ting som må på plass.

Vi skal til Kruger-parken på safari igjen. Det er et minstekrav fra minstemann. Og ja, vi tar gjerne en tredje tur til Kruger på tre måneder. Få steder har vi kost oss så mye alle sammen. Og vi har jo fortsatt igjen å se en gepard, så vi krysser fingrene for at tredje gangen skal det skje.

Så må vi si farvel til Steinar. Så fra å ha lært oss å kjøpe bil i Swaziland, må vi en tur til Swaziland og lære oss å selge bil. Ikke sikker på at det blir en helt ukomplisert opplevelse. Men hjem skal han jo ikke, så et eller annet må åpenbare seg. Heldigvis har vi en pastor på vår side.

Og så må det feires 17. Mai. Og det har vært en liten affære i seg selv å finne et sted som oppfyller jentas krav om wienerpølser, vafler, tog og leker. Mye research, mailer og vurderinger hit og dit, og plutselig flyr vi til Cape Town for å feire 17. Mai. Der er det nordmenn, der er det tog, der blir det gøy. Kan ikke være noen bedre måte å akklimatisere seg til et liv igjen hjemme enn en uke i Cape Town. Vi tror det blir topp!

Og da blir det helt topp å komme hjem!

Det nærmeste vi har vært til akklimatisering til norsk sommer var under vannspruten i Victoria Falls. Vi krysser fingrene for at det rekker!
Følg oss videre:
Helt magisk i Mosambik

Helt magisk i Mosambik

Et paradis er det man gjør det til. At man ikke vil reise derifra, og vil tilbake igjen og igjen, det er en god start. Og Mosambik er et slikt paradis.

Det var kona som først sa hun ville til Mosambik. Javel, sa gubben. Er det haier der? sa guttungen. Kan man snorkle der? sa jenta. Og vi dit, sa hele banden.

Og som vi er glad for det! Etter tre uker i Mosambik så er vi igjen helt frelste og småforelska i et nytt land. Vi har nytt hvert eneste øyeblikk siden vi kom.

Vi har reist en ganske vanlig turistrute i Mosambik, i den grad noe er veldig vanlig turistrute i Mosambik. Fra sør ved Maputo , via surfeparadiset Tofo og oppover til midten av landet til Vilankulo ved Bazaruto nasjonalpark. Og i et land som er dobbelt så stort som Norge, så snakker vi naturligvis timesvis i bil. For det meste på ganske grei vei, til tider på sanddyner og humpete sideveier. Og ja da, gubben fikk visst enda en fartsbot. Men det er helt fint, for det er lite i forhold til hva du får igjen.

For Mosambik er skikkelig Afrika. Så fort vi kom over grensen til Mosambik var vi tilbake i det Afrika som vi først falt for mange år siden. Menneskene, fargene og rytmene, Mosambik har alt. Rett over grensen står salgsbodene side om side og selger grønnsaker. Det er mosambikere, og ikke hvite afrikanere som preger bildet. Videre innover i landet er det lett preget av kaos, folkeliv, musikk og glede. Her leves et enkelt liv, og det er enkelt å være her. Det er skikkelig «hakuna matata».

Helt Mosambik. Så mange som mulig om bord.
Fargerikt også på markedet i Tofo

Men den største belønningen i Mosambik er kystlinjen, med paradisstrender, sanddyner og evig korallblått hav. Hele kysten til Mosambik er egentlig bare sand. Alle øyene er også bare sand. Det er hvit og lys gul sand så langt du kan se. Og det føles som vi kan se over til Asia igjen.

Paradis med parasoll og blått hav så langt du kan se.
Bølgene ved Tofo er fantastisk morsomme å bade i.
En liten pause fra surfing i Tofo
Havet er rent, det er lite søppel. Etter å ha vasset i søppel i Asia, så er det en befrielse å komme hit. Det betyr vel og merke ikke at det ikke er søppel der ute i havet

En av de virkelige høydepunktene med å være på den andre siden av det indiske hav, i tillegg til dagevis med surfing og bading, var å få reise på havsafari og snorkle med hvalhaier, delfiner og djevelrokker. En helt magisk opplevelse for alle. Som jenta sa; nå har vi også sett verdens største fisk!

Mosambik må være en av de best bevarte hemmelighetene i Afrika (hvis man ikke er fra Sør-Afrika), og har passet oss perfekt. Men hemmeligheter er vanskelig å holde på. Vi skal tilbake før alle vet om det. Eller som gubben sa «vi skal tilbake til alle land i Afrika». 

På havsafari i Tofo, superlykkelige etter å ha snorklet blant hvalhaier og rokker.

Følg oss videre: