Måned: mars 2018

Mil etter mil i Botswana

Mil etter mil i Botswana

Allerede før en måned har gått, har Steinar kjørt oss over 300 mil gjennom Swaziland, Sør-Afrika, Botswana og frem til Zimbabwe. Livet i bil byr på mye overraskelser og noen små utfordringer, men mest av alt føles det som en kontinuerlig safaritur.

En uke i Kruger gikk fort, det var helt fantastisk å kjøre egen bil gjennom nasjonalparken. Den er rett og slett enorm, men utrolig godt lagt opp med camping og rasteplasser, og grusveiene er så bra at man ikke engang trenger en stor bil. Hver dag, fra en camp til en annen, er en fantastisk safaritur. Aldri har vi sett så mange dyr på safari i Afrika, man blir rett og slett litt bortskjemt. Og Steinar var snill som bare det!

Og det varte en hel halvtime utenfor Krugerparken. Der sa det nemlig stopp. Alt av mulige varsellys blinket. Til og med vi skjønte at det var bare å stoppe. Det begynte å bli sen ettermiddag, vi var flere timer fra dit vi skulle og noen i bilen hadde tydelig lest seg opp på at å stå ved landeveien i Sør-Afrika på kveldstid kanskje ikke er det sikreste. Behersket panikk rådet.

Steinar med feber langs veien i Sør-Afrika.

Så vi googlet oss frenetisk frem til Nissan i Sør-Afrika og bedde pent om at man har litt tellerskritt igjen til å snakke med serviceavdelingen.

«Heisan, vi har motorstopp på veien, kan dere hjelpe oss, vær så snill?»
«Åh, har dere en japansk importert bil fra Swaziland fra 2003 uten service-garanti? Da kan vi ikke hjelpe dere dessverre»
«Pliiiiise, vi er en desperate norsk familie med to små barn i bilen. Vi kan ikke bli stående her midt mellom ingenting i natt»

Og det var vel det som skulle til. Under en time etterpå kom både tauebil og følgebil til oss, og vi suste avgårde i 170 km i timen i den mørke lørdagsnatten.

Litt vemodig, men veldig lykkelige, når Steinar får kjøre videre med hjelp.

Timingen var jo noe dårlig viste det seg, det er nemlig ikke så mange verksteder oppe hverken på lørdagskveld eller søndag. Men Sør-Afrika viste seg fra sin blideste side. Søndag morgen kl 09 troppet fire ansatte på Nissan-verkstedet opp, kun for å ta seg av Steinar et par timer. For en utrolig service, og for en utrolig lettelse det var når vi allerede før lunsj kunne begi oss videre på veien mot Botswana.

I immigrasjonskø på grensen mellom Sør-Afrika og Botswana.

Og det var jammen bra vi kom av gårde, for det var litt lengre enn planlagt. Og grensekryssinger her tar litt tid, man skal jo faktisk ut av et land og inn i et land, og få en liten mengde stempler både her og der. Men vi kom da frem til et stengt gjestehus, midt i en åker på landet ved ingenting, rett før sola gikk ned. Heldigvis fikk vi tak i mannen som eide stedet, som overraskende nok ikke var forberedt på storinnrykk av oss så sent på kvelden. Men det gikk fint det og.

Når alt går litt skeis noen dager, så er det fantastisk å våkne til en egen karusell på landet i Botswana.

Etter en uke camping i Kruger og diverse enkle gjestehus, var vi rimelig klare for litt mer komfort. Vi kjørte derfor videre mot Gweta, en by vi fant på kartet som så ut som den hadde en viss størrelse. Lite visste vi at byer i Botswana egentlig ikke finnes. Botswana er større enn Frankrike og har under 2 millioner innbyggere. Det sier seg selv at det er rimelig øde de fleste steder, og det som definerer en by i Botswana er om de har en minibank eller ikke. I Gweta var det 1,5 time til nærmeste minibank.

Landsbyliv i Gweta. En 10-15 slike gårder og en liten kiosk, så har du det vi trodde var en by i Botswana.
Det er større sannsynlighet for å treffe på et esel enn folk langs veien i Botswana.
Det er ganske vått langs veien i store deler av Botswana for øyeblikket. Hvis det ikke er ørken da.

Og det var heller ikke en fire timers kjøretur slik google sa. På den eneste bensinstasjonen vi fant på strekket, så kunne de ivrig fortelle oss at de fleste veiene står under vann, så det ble omkjøring med stor O. Etter ni-ti timer i bil og en fartsbot rikere, kom vi endelig frem til Gweta Lodge. En veldig fin lodge, men rimelig dårlig service og ingen andre gjester. Folketomt som resten av Botswana på denne tiden.

Gweta Lodge var en deilig oase midt i all kjøringen. Lite folk til tross, det var en fantastisk guide her og etter hvert klarte de å hoste frem noe annet en ostesandwich uten ost og chips til oss også.
Alt blir veldig lite i skyggen av et baobabtre i Botswana. På safari i Botswana ble Steinar midlertidig byttet ut med en jeep og egen guide.
Selv om store deler av veinettet i safariparkene er under vann, så holder de store saltvannsjøene å tørke opp. Og kveldssafari i Makgadikgadi Pans var fantastisk.

Det våte føret gjorde at det virket mest fornuftig å droppe den planlagte omveien til Okiwanga-deltaet. Så etter tre dager med en swimmingpool helt for oss selv, bestemte vi oss for å reise videre til Zimbabwe. Mest spent var vi egentlig på grenseovergangen til Zimbabwe, ettersom vi hadde hørt at det kunne være både vanskelig og koste mye dollar for å komme over med egen bil.

I et veikryss i Nata fant vi også en bank med dollar. Og noen kuer da.

Første stopp var å skaffe dollar. Så vi fant en bank i et veikryss, og etter over en time hadde vi nok dollar til å reise videre. Vi bega oss optimistiske og lettere tidsstresset ut av krysset, bare for å bli stoppet i en ny fartskontroll. Ettersom kona hendig nok la igjen førerkortet sitt i en bungalow i Kambodsja, så er det mannen i banden som er sjåfør i Afrika. En mann med hatt, som aldri tidligere har gjort seg fortjent til en bot. Noe ironisk er det derfor at denne hatten så langt klart å få tre fartsbøter i Afrika.

Så var det på’an igjen. En ting er sikkert, politiet i Afrika gjør jobben sin langs veien. Her er det høyt forbedringspotensiale (eller sparepotensiale).

Vel over grensen til Zimbabwe sluttet selvfølgelig telefonene våre å fungere, noe som gjorde det umulig å ta kontakt med huseieren vi skulle til. Og i og med at også denne fem-timers etappen, viste seg bli en ni timers kjøretur, så begynte vi å bli litt stressa for å ikke nå frem før porten til Nasjonalparken stengte. Så det var bare å dure i lynsafaritempo gjennom Zambesi Nasjonalpark, frem til Victoria Falls, finne en parasoll med en dame med simkort og få ringt verten. Og det gikk. Heldigvis var nøkkelen lagt ut, og akkurat i det sola gikk ned kjørte vi inn til vårt eget hus i ved Zambezi-elven. Utrolig deilig.

Endelig alle stempler, visum og godkjenninger klare på grensen til Zimbabwe. Gikk som smurt.

Og hva har vi lært så langt av å være på veien i Botswana? Vi har blitt enda mer glad i Steinar, og enda mindre glad i google-maps. Det er lurt å holde fartsgrensen og se på skiltene, er det varselskilt for elefanter, så er det en grunn til det. Botswana er mye større enn vi trodde, og veiene våtere enn forventet når man reiser utenfor sesongen. Det er flere kuer og esler enn mennesker, men de menneskene du finner er sjeleglad for at du kommer. Og vi skal nok sikkert tilbake til Botswana, med Steinar 2.0.

Liten musli-stopp langs veien i Botswana. Lite visste vi at det var elefanter rett over veien. Kjør gubbe, kjør!
Følg oss videre:
Skole på veien

Skole på veien

Når vi bestemte oss for å ta et skoleår fri, var vi veldig fast bestemt på at det ikke var det samme som å ta skolefri et år.

Året vi valgte å reise skulle barna gått på 2. og 5. trinn. Vi tenkte at det var fint å reise før barna var for store, alt for opptatt inn i ulike aktiviteter, og mens vi trodde at vi selv kunne klare å holde barna oppdatert på skolefagene.

Det har vært en rimelig bratt læringskurve for både store og små og store å stå på egenhånd, men summen av hva vi alle lærer er enorm.

Hjemmeundervisning med selvlærte (u)pedagoger

For når du velger å reise et år, så må du melde barna ut av skolen. Eller rent praktisk, de mister skoleplassen hvis de ikke møter opp et par uker. Alternativet som man står igjen med er hjemmeundervisning.

Hjemmeundervisning høres fint ut, men det er stor forskjell på å være støtteforeldre til leksene hjemme, og å være upedagogiske foreldrelærere på heltid. Og det tok litt tid, før vi alle fant en arbeidsmetode som fungerer for alle. Den innebærer ikke overraskende nok at vi foreldre, som lærere ellers, bør være forberedt når vi starter opp om morgenen. Og at elevene, må klare å se på foreldrene som “lærere”, og ikke bare teite, strenge foreldre som ikke skjønner noen ting. Det sitter noen dager lengre inne enn andre. Som foreldre må vi finne oss i å bli kalt “verdens verste lærere”, og barna må man takle å høre “at det er de du har”, og i stedet ha fokus på at vi sammen har verdens beste klasserom.

Et av de beste klasserommene fant vi i Kep, Kambodsja. En hel poolbar for oss selv. Lett å gjette hva som skjer i friminuttene.

Reiseskole og skoledager

For å fungere så lærte vi raskt at det ikke nytter med en skoletime her og en skoletime der. Å nullstille seg plutselig til å tenke geomtriske former og riktig bruk av spørreord, er ikke gjort i en fei. Så det er lurt å ha litt flyt over flere dager. Vi merket også raskt at det var vanskelig å ha så mye skole de dagene vi reiser fra A til B, eller når man bare bor 2-3 netter på et sted. Vi delte derfor tidlig opp i «reiseskole» og «skoledager».

Reiseskole skjer i bilen, på flyplassen, på museum eller andre steder vi er på farten. Temaene i reiseskolen er dermed rimelig blandet. Det kan være gangetabellen og quiz bilen, eller ekskursjoner og skoleturer. Er man i Vietnam, så blir det Vietnamkrigen, i Kambodsja så er det Pol Pot som gjelder, mens det i Afrika naturligvis mest går i dyr og natur.

Matpause på skoletoget i Sri Lanka.
Historietime i Udaipur, India.

Skoledager har vi når vi er mer bofaste. Og så langt har det alltid meldt seg et behov etter et par uker for alle, å ha litt mer fast base. Så da booker vi en bungalow, en leilighet eller sted med noe som ser ut som kan fungere som klasserom. Det er alt fra et spisebord på kjøkkenet eller en bar på et hotell med wifi. Vi har funnet ut at vi minst bør ha en uke på fast sted, for å ha skikkelig skolefokus. Så minst en gang i måneden legger vi inn et lengre opphold. Da gjør vi nesten som hjemme – står opp, spiser frokost, og har skole noen timer. Både lørdag og søndag. I både sol og regn. Det er da vi tar oss igjennom «pensum» i matte, rettskriving og engelsk verbbøying.

Skoletimer i Zambesi Nasjonalpark. Mizstekrav ved booking er et bord som fungerer.

Verdens beste aktivitetsskole (SFO)

All kred til aktivitetsskolen hjemme. Men er det noe som motiverer alle fire til å ha litt skole en varm dag, så er det “aktivitetsskolen” etter skoletid. Har vi gjort jobben vår frem til lunsj, så er verden åpen igjen etter lunsj. Da er det bading, snorkling, sightseeing, byturer eller kanskje bare en handletur til den nærmeste butikken for å se hva vi kan finne for noe til middag. Og naturligvis, er man for eksempel i Afrika, så er det safari som gjelder i AKS-tiden. Og nettopp disse turene er kanskje der vi lærer mest.

Globalskole

Noe vi har savnet er muligheten til å delta digitalt i et “skolesamfunn”. I Norge finnes blant annet Globalskolen (https://www.globalskolen.no/web), en nettskole for barn som bor utenlands, støttet av Utdanningsdirektoratet. Dessverre er det slik at dette kun er et tilbud til barn som er skrevet inn på en lokal eller internasjonal skole i utlandet. Noe som vi synes er en uting, da det i så stor grad begrenser fleksibiliteten til familier som vil ut å reise og ikke har muligheten til å jobbe eller bo fast i utlandet. Andre tilsvarende tilbud har etter det vi ser samme begrensning. I fremtiden håper vi dette vil endre seg, for det vil være i både skolens og norske elevers interesse, at barn som reiser har mulighet til å følge klassetrinns-undervisning på nett, uavhengig av hvor eller hvordan de reiser.

Gleden i avsporinger

Noe som vi kanskje setter mest pris på er muligheten til å gripe fatt i alle avsporinger som kommer i løpet av en «skoletime». Vi har jo hverken tidspress eller streng kalender, så når øyene til ungene begynner å flakke og de begynner å tygge opp blyanten, så kan de plutselig begynne å lure på hvordan blyanter ble oppfunnet. Godt spørsmål – det må vi finne ut av! Og så slipper vi det vi har for å plutselig ha vi en liten historietime midt i matten.

Kjører vi tog gjennom fjellene, så snakker vi om norske fjellklatrere og verdens høyeste fjell. Og vi googler oss lett bort blant polekspedisjoner, togmekanikk og kjemiske grunnstoffer. Det er en uant mengde saker som barn undres over, og det er en utrolig luksus å få lov til å hver dag være fri til å utforske det som er både i og utenfor skoleplanen hjemme.

Og nettopp det å lære alt som er utenfor skoleplanen, er en av de store bonusene med å ta et skoleår fri. Det man lærer mens man reiser, er så veldig mye mer. Derfor har vi aldri vært i tvil om at vi kommer godt ut av dette. Etter mange måneder på tur har vi fått mulighet til å skikkelig dypdykke i religion, historie og kultur i de landene vi har besøkt. Og vel så er ikke engelsk-gramatikken helt på stell, men så snakkes det og leses engelsk hele dagen. Og det diskuteres forskjeller mellom ulike land, fattige og rike, krig og fred. Og det er en lærdom vi håper både unge og voksne kommer til å ha med seg lenge. Så får vi heller legge inn en ekstra økt med lekser igjen til høsten.

Naturfag med Smartbok og Legoklosser

Praktiske tips til reiseskole

  • Ha et møte med kontaktlæreren før avreise, for å høre hva de tenker om hva som bør være elevens viktigste fokus, vanligste utfordringer og mål som man kan sette sammen.
  • Vel skrevet ut av skolen mister man tilgangen til den digitale skoleplattformen som elevene normalt bruker, inkludert tilgang til ulike digitale læringsverk. De fleste av disse er det mulig å betale for på egenhånd. Sjekk hvilke skolen din bruker, og kjøp tilgang før avreise.
  • Ikke stress med at du må igjennom hele pensum og alle fag. Velg ut noen få som dere prioriterer, hos oss er det for eksempel lesing og skriving for 2.trinn og matte for 5.trinn. Et av poengene med å reise er jo at man lærer så uendelig mye underveis i mange av de andre fagene.
  • Kjøp med basis av skolebøker. Vi valgte å ha med mattebøker for begge trinnene, og lesebøker til minstemann. Det er også fint å ha et lite lager med kladdebøker, det er deilig å skrive for hånd og ikke bare jobbe digitalt.
  • Last ned smart-bøker til iPad og PC. Vi synes smartbøkene til Gyldendal er fantastiske å bruke digitalt (Salto, Multi og Vivo), og gir en mulighet til å få god oversikt over hva klassene hjemme går gjennom.
  • Spør lærerne om det fortsatt er mulig å stå på e-post listen til klassene, slik at du får tilsendt ukeplaner eller andre aktuelle saker. Et alternativ er å alliere seg med noen klasseforeldre for å få siste plan for trinnet.
Og iblant……. er det varmt med reiseskole:)
Følg oss videre:
Suppekjøkken i Swaziland

Suppekjøkken i Swaziland

I Swaziland har vi så fått kjenne på kontraster og klasseskiller. Mens vi har bodd supert i et kunstnerhjem, så har virkeligheten banket på porten hver dag.

Når vi til nå har tenkt tenkt suppekjøkken så har det vært kalde dager og rusmisbrukere i Oslo. Men suppekjøkken er fra nå sultne barn, som får ukens viktigste måltid, under et enkelt tak i Swaziland. Et viktig felleskap, som vi har fått være med på.

Å koke suppe på mer enn spiker

Suppekjøkkenet i Vuvulane arrangeres på initiativ fra den lokale kirken og VOV i Vuvulane. En liten frivillig organisasjon, uten store midler som baserer seg på lokale sponsorer og egne oppsparte penger. Med det resultat at det ikke er hver søndag det finnes suppe å dele ut.

Første søndagen vi var her, var det derfor ikke noe suppekjøkken. Det var ingenting å koke suppe på. Det var en åpenbar mulighet til å bidra lokalt.

Med handleliste i hånden, reiste vi derfor til det lokale supermarkedet og handlet. For den lille sum av 400 kr hadde vi krysset av hele listen, noe som de tilsvarer det vi som en familie på fire bruker til middag, snop og drikke en vanlig dag her. Den samme summen som metter en familie på tur et døgn, metter over 50 barn en søndag i Swaziland.

Det er nemlig ikke så mye som trengs for å koke suppe til 50 barn. 10 kg poteter, 5 kg gulrøtter, 5 kg paprika og 5 kg kylling, en stor sekk med ris , mengder av Knorr currypulver, et par engasjerte suppekokker og frivillige potetskrellere er det som skal til. Og vipps, så er det to store gryter ferdig med mat, og over femti barn kan stille seg i kø for å få en stor tallerken.

På suppekjøkkenet i Vulvulane pirkes det ikke i maten, og alle fatene er tomme og rene før de er ferdige. Det er stille på golvet, det er glede over maten. Og det er så langt fra mye vi selv opplever med krangling over hva vi skal spise til middag, hvilken restaurant vi skal på, fult kjøleskap og restemat som bare kastes. Uten tvil har det gitt oss refleksjoner over eget forbruk og vaner.

Suppe hver dag

Suppekjøkkenet har som mål å kunne tilby et måltid hver søndag. Aller helst skulle de delt ut suppe hver dag etter skolen, for å sikre at barna fikk mat daglig. Men enn så lenge er alle veldig fornøyd så lenge de klarer et suppekjøkken hver søndag.

For de foreldrene som bor i leirhusene bak kirkeveggen, så er ukens suppekjøkken også ukens befrielse. Det er en dag uten å måtte tenke mat til barna, det er en dag uten å igjen ha dårlig samvittighet for risgrøten de serverer, og det er for mange en dag fri til å gjøre andre ting enn å lete etter mat. For barna så er det uvurdelig.

Lopper og lek

En gang i måneden arrangeres loppemarked etter suppekjøkkenet. Klær som er samlet inn av venner og kjente gis bort til barna, og kan kjøpes for 5 kr plagget av voksne. Penger som går rett til til nytt suppekjøkken. Og de joggeskoene som ikke passet og fotballgenserne som var litt små, ble plutselig perfekt for andre. Perfekte til å løpe rundt i, perfekte til å leke med. Lek som vi fikk være med på. Gjemsel og slå-på-ring leker man også her. Barn er barn. Lek er lek. Når man er mett.

Etter er par suppekjøkken i Swaziland blir man lett målløs. Få steder har vi lært så mye om oss selv og satt vårt eget liv litt i perspektiv. Det er så lite som skal til. Og selv om vi nå bare setter oss inn i en bil, og kjører videre på nye eventyr, med nye handlevogner, så består suppekjøkkenet i Swaziland der hver uke. Hvis de har noe å koke suppe på.

Og akkurat det må vi tenke litt på hva vi kan gjøre med.

Følg oss videre:
Hils på Steinar!

Hils på Steinar!

Før vi reiste solgte vi bilen i Oslo. Derfor er det en veldig overraskelse for oss selv at vi akkurat har kjøpt oss egen bil i Swaziland.

For bil må man ha har vi funnet ut hvis vi skal reise rundt i Afrika i noen måneder på budsjett. Det er nemlig noen ting som totalt mangler i sørøst-Afrika – gode transportmuligheter.

Med vår brede bilkjøpererfaring fra Norge, som i hovedsak har dreid seg om å krysse i mest mulig utstyr på en firmabil, tok vi dermed med resten av transportbudsjettet for reisen og bega vi oss ut på biljakt.

En full dag trålet alle fire og tre bamser gjennom sju ulike bruktbilforhandlere på Swazilands Alnabru. Og ble litt klokere! Ikke kan man kjøpe bil når man er utlending, og ikke kan man ta med biler over grenser når man ikke eier bilen selv.

Men heldigvis er bilselgere i Swaziland, som bilselgere fra de fleste andre land. Så fullt lovlig, men med litt kreativitet, så fantes det muligheter likevel. At alle bilforhandlere her er fra Pakistan, alle importerer de samme bilene fra Japan og de fleste har en slektning i Oslo, hjalp også på velvilligheten.

Vi ga ikke opp bildrømmen ihvertfall, og brukte en hel dag til på prøvekjøring og pruting. Heldigvis fikk vi følge av Pastor Paul og kona på deler av veien videre, men vi må med en viss stolthet si at vi selv landet en imponerende avtale med Amir. Pruting kan vi!

Og etter noen dager til og litt venting… og litt mer venting… så kjørte vi veldig stolte og glade ut av bruktbilsletta. Vi kom dog ikke veldig langt før vi kom på at vi sikkert burde ha sjekket om vi virkelig fikk nytt batteri og alt sikkerthetsutstyr vi var lovet. Ikke noe annet å gjøre enn å le av det.

Neste stopp var å skaffe seg bilskilt. Her trykker de bilskilt de fleste steder, så det var bare å finne frem til rett sted. Og så hadde vi jammen et nydelig Swazi-skilt! Og så kjørte vi lykkelig hjemover, vel uvitende om at vi manglet tre hjulbolter i det ene hjulet…. det skal jo tross alt riste litt i en gammel bil.

Ilddåpen for Steinar var en tur til Nasjonalparken. For en sann glede det var å kjøre safari i noe større enn en Polo. Heldigvis regnet det skikkelig, og de store gjørmehullene og leirveiene var helt perfekt for en bil med firhjulsdrift. Vi satte oss fast bare en gang, måtte rygge 2 km på jungelvei og gubben ble sendt ut av bilen for å flytte et tre som lå over veien, noe som er strengt forbudt. Men Steinar er stein hard, og suste heldigvis fint av gårde når neshornene kom løpende mot oss. Det er bilen sin det!

For å være sikre på at Steinar er frisk nok til å ta oss videre, så brukte vi også en dag på service, og han fikk nye bremseklosser, plugger, filtre og viftereim. Og vi har valfartet nabolaget for å få tak i jekk, refleksvester og varseltrekanter. Vi har til og med klart å bruke en lørdag formiddag på det lokale verkstedet for erstatte den japanske damen i stereoen, med en engelskmann med blåtann. Og de manglende boltene? De er erstattet med noen som nesten passer, ihvertfall sitter hjulene der til de må av, har de forsikret oss om.

Så endelig, etter to uker og fem hele dager brukt på bilkjøp, så sitter vi nå med vår egen bil i Afrika. Det er Steinar! Og nå vet vi helt klart mer om bilkjøp i Afrika, enn vi gjør i Norge.

Og med bilen har vi nå plutselig en plan. For Steinar skal ta oss videre de neste 10 ukene, gjennom Kruger-parken i Sør-Afrika, videre til Okiwanga-deltaet i Botswana, Viktoriafallene i Zimbabwe og til strendene i Mozambique. Og så ender vi kanskje opp i Swaziland igjen, selger bilen og reiser hjem. Så sant vi ikke kjører feil i en rundkjøring et sted, og tar med Steinar hjem til Bislett.

Følg oss videre: