Måned: november 2017

På vingård i Myanmar

På vingård i Myanmar

Besøk på vingård er kanskje ikke det første man tenker på når man planlegger en tur til Myanmar. Men når vi først snubler over muligens den eneste vingården i Myanmar, så var det ikke spesielt vanskelig å bestemme seg for at dit skulle vi.

Deler av vingården på Red Mountain Estate

Vingården Red Mountain Winery ligger i en åsside ved innsjøen Inle. På vei i lokal tuktuk hopper det passelig på veien oppover, østover fra småbyen Nyang Shwe. En stund før selve vingården dukker de første vinrankene opp langs veien, og plutselig kjennes det som om du er på vei til en vingård i Italia.

Vinranker så langt du kan se egentlig, og det ser ut at druene trives like godt som vi skulle det vise seg.

Mye ligger egentlig til rette for vinproduksjon i Myanmar. Klimaet ved Inle er kaldere enn i resten av Myanmar, det er kjøligere kvelder og varme soldager, ispedd godt med regn som gjør den røde jorda godt egnet for vinproduksjon. Vintankene er kjøpt på auksjon i Ungarn og Italia, og vinstokkene er hentet fra Frankrike og Spania, i alt 400 000 planter som dekker store områder i åsen. Det er Chardonney, Muscat, Shiraz, Tempranillo og Pinot noir. Mmm…

Det er vinprøving, butikk og restaurant. Neste gang blir vi litt til…..

Red Mountain ble startet opp i 2002, og med hjelp av en fransk vinmaker har vingården blitt bygd opp fra grunnen av. Nå 15 år senere jobber over 100 mennesker fullt sysselsatt med å produsere 150 000 flasker vin i året. Vin som selges først og fremst i Myanmar, men som også eksporteres til Thailand, Kambodsja og Japan. For som guiden vår sier, japanere er glade i vin.

Og det er jammen vi og. Og selv om vinen kanskje ikke var av de beste vi har smakt, var det godt nok til å gi oss mye av den samme følelsen som man får i Toscana eller Piemonte. Vel verdt et besøk med andre ord.

Er man på vingård, så er man på vingård. Vinprøving hører til. Og får ikke noe særlig bedre utsikt noe annet sted egentlig.
Kontoret på vingården, nesten bare transporten som skiller seg fra andre vingårder vi har vært på.
Mens man har importert flaskemaskinger og annet utstyr, så limes etikkene på manuelt av de ansatte.

Og PS…hvis noen lurer på hva barn gjør på en vingård….. På pokemon-jakt:)

Følg oss videre:
Inle Lake – båttur blant fiskere og flytende hager

Inle Lake – båttur blant fiskere og flytende hager

En dagstur med buss øst for Mandalay ligger innsjøen Inle, nesten 1000 meter over havet, omkranset av grønne fjell. Inle er den nest største sjøen i Myanmar, kjent for sine flytende landsbyer og hager.

Med langbåt og langmotor i Inle

Hovedattraksjonen i Inle er uten tvil båtturer på selve sjøen. Vi valgte en 5 timers båttur, mer enn nok for oss tenkte vi, og klev om bord på vår egen 11 meter lange smale båt. Så fort du begynner å kjøre nedover kanalen fra Nyang Shwe begynte vi å slappe av, nyte utsikten og se hverdagslivet til Intha-folket som lever sitt liv på og rundt sjøen.

Båttur på Inle sjøen

Allerede ved utløpet av kanalen, møtes vi av de første fiskerne ved Inle, Intha-fiskerne. Kjent for sin særegne måte å styre båten med benene, samtidig som de fisker med kurver i sjøen. De første vi møter spretter opp av båtene sine så fort vi nærmer oss, og viser frem kunstene sine. Som sirkusartister, perfekt plassert for å ta et godt bilde, og kanskje tjene noen kyats. Men helt tydelig ikke den «ekte» fiskeren. Heldigvis viser det seg, at de «ekte» fiskerne lenger ned i sjøen, gjør det samme – uten show – kun for å fiske i fred. Og det er i grunnen noe helt magisk å se på dem.

Intha-fiskerene viser mer enn gjerne frem seg for turister. Så mye fisking gjorde vel kanskje ikke akkurat de her.
De ekte Intha-fiskerne. Disse fisker faktiskt. Inle sjøen er grunn, maks 1,5 meter, og full av sjøgress. Oppreist ser de fiskene som gjemmer seg i sjøgresset, og kan raskt manøvrere både båt og fiskegarn.

Vi suser videre nedover sjøen i full fart, sola skinner og det er i grunnen ganske behagelig til tross for den overdøvende motorlyden fra båten. Ganske snart møter vi de flytende hagene. Bygd opp på flytende blader og mudder, dyrkes tomater, salat, bananer og alt annet i «vannranker». Det er genuint, og genialt.

Tomater i lange vannrekker.
Vannveier ved Inle, det er bare å ta båten fatt. Intha-folket er så avhengig av sjøen, at byen og hagene er bygd på sjøen

Husene i den flytende landsbyen står på påler i vannet, med sjøveier mellom seg. Det er ganske enkelt kun en måte å ta seg fra sted til sted, det er via båt.

Sentrum i fiskerlandsbyen, med bensinstasjon og postkontor. Postkassen er selvfølgelig også flytende (lengst ned til venstre i bildet på vannet).

I fiskerlandsbyen er det fullt av hus, verksteder, en skole og noen restauranter, også disse på påler. Men mest av alt er det yrende liv. Her snekres det, det smies og det gjøres alt mulig håndverk og handel på tradisjonell måte. Vi var innom både en sølvsmed, et veveri, en smie og et båtverksted. Det meste helt som i NRK serien Anno. Men dette er ikke TV, dette er virkelighet. Litt kommers virkelighet da vel og merke.

Fiskerlandsbyen ved Inle. Sjøveien er eneste vei mellom husene.

Det mest fantastiske å tenke på etter en dag på Inle er at her går livet sin gang, de som bor her har sitt eget økosystem med produksjon, varer og handel. Og de har levd likeens i flere århundrer. Den eneste forskjellen fra tidligere og nå, er kanskje strømmen av turistbåter som våres som suser igjennom for å få et glimt av hverdagen her.

Kvinner fra Padaung-stammen, den eldste stammen i Myanmar. Jentene starter ved 5-års alder med messingringene, og kan ha opp til 35 – og vi kan love de er tunge. Dessverre er det slik at en del av Paduang-kvinnene vi møter kun er der for turismens skyld.
Jenter fra Padaung-stammen i Myanmar. Pent oppstilt, ferdig til å ta bilde av.

Praktiske tips hvis du reiser til Inle

  • Alle hoteller kan fikse båtturer, eller det er å bare å møte opp ved elven ved Nyang Shwe, så dukker en båtsjåfør opp.
  • Båtene tar maks fem personer. For en båt for en fem-seks timers tur koster det ca 25000 kyat (25 dollar), og så oppover jo lengre tur du vil ha (opp til 10-12 timer). En kveldstur i solnedgangen er 10000 kyat (ca 10 dollar).
  • Listen over steder båten kjører deg kan være lang. Vi anbefaler å være ganske klar på hva du vil se og ikke vil se før du går om bord. Flytende hager, flytende byer, fiskerlandsbyen, sølvsmeden og veveriet som bruker lotusblomster var høydepunktene. Skulle vi lagt til noe ville vi lagt til et besøk i Indein (Intein), gamle tempelruiner en bit opp i elvedraget.
  • Vi hadde valgt å bo litt utenfor tettstedet Nyang Swhe, Royal Nadi Resort, syns det var helt fantastisk. Og noe vi var glad for etter hvert. Bråket fra båtmotorene ved Inle og kanalene er ganske ekstremt, så det var deilig å komme seg til et stillere sted. Et alternativ er å bo på en resort ved selve Inle, ville valgt et sted litt sørover i sjøen. Reiser du med barn, så book gjerne med svømmebasseng. Det er ikke så mye annet å gjøre.
  • Ved Inle må alle turister betale et turistpass for hele området. Passet er gyldig i fem dager og koster 10 dollar per person
  • Andre ting å gjøre rundt Inle
    o Besøk vingården Red Mountain Winery
    o Lei en sykkel og sykle langs sjøen eller opp i landsbyen i åssidene
    o Besøk de gamle tempelruinene ved Indein
    o Det finnes noen tempelgrotter som skal være helt OK
    o Bare slapp av…. nyt temperaturen (god norsk sommer) – og ta livet med ro.

    Sykkeltur vedsolnedgang ved Nadi Lake, like ved Inle.

Mer om Inle

Halv offisielle hjemmesider om Inle: Inlelaketourism og Inle-Lake Myanmar

LonelyPlanet om Inle 

 

Følg oss videre:
Med tog gjennom Kambodsja

Med tog gjennom Kambodsja

Far i banden insisterte på at vi skulle reise med tog fra Sihanoukville til Phnom Pehn. Ettersom toglinjen er rimelig nyåpnet, og har en besynderlig rutetabell, var merkelig nok ikke alle i gruppen helt overbevist om at det var fornuftig å bruke 7 timer på et tog. Spesielt ikke når alternativet var å leie en bil med sjåfør, og bruke fire timer. Men tog ble det!

For hvorfor ikke kjøre tog når strekningen du skal på er en av de mest ulykkesrammede bilveiene i Kambodsja, man slipper kanskje bilsyke, man kan slappe mer av og ikke minst det er billigere? For 8 dollar per voksen og halv billett for barn så kommer man godt ut av det.

Men å booke tog på nesten ikke-eksisterende toglinjer er ikke helt enkelt. Vi endte opp med å kjøre TukTuk i en halvtime med en svimete sjåfør fra Sihanoukville, som aldri før hadde hørt om en togstasjon i Sihanoukville. Vel fremme, med noe som godt ligner en mini godsterminal uten tog, fant vi «billettkontoret». En ung kvinne med et loddhefte virket svært overrasket over at banden skulle kjøre tog, men skrev pliktskyldig ut noen billetter til oss. At vi også insiterte på å kjøpe billetter til ungene, slik at de var sikret seteplass, det var mer enn nok å himle av øyene av. Ikke kunne hun vite at vi hadde noe dårlig erfaring fra indiske overfylte tog.

Det blå toget i Kambodsja. Det finnes også et gult. Foto: Baolou.

Og hvordan var det? Tog i Kambodsja er faktisk knall innrømmet mor. På ikke noe annet tog i Asia har vi hatt så fine blå skinnseter, rene toaletter med ekte spylesnor – eller som Alexandra gledesstrålende kom løpende tilbake og fortale – det er ikke bare et hull i golvet! Det er faktisk også tapet på veggene, wifi de gangene betjeningen har lyst til å dele koden, «Mr Lees»-Noodle- restaurant og TV-skjerm med ekte propagandafilm.

Og gjennom den lærte vi jo noe, for hva gjør det ekstra spennende med tog i Kambodsja? Jo, historien til togene. Før bombing, borgerkriger og Røde Khmer var toget et viktig transportmiddel i Kambodsja. Tog ga mulighet til å bygge infrastruktur og nå utover landsbygden. Den ble brukt av tusenvis hver dag til jobb, fra jobb og i jobb. Det var en nordover-linje, og det var en sørover-linje. Så ble det stengt. Bruene ble sprengt. Sporene ble minelagt. Toget forsvant. En av de viktigste transportårene var borte. Men restene av togsporene sto igjen.

Men for en fem års tid tilbake, så begynte togene å rulle igjen. I dag finner du «togspor» ved Battambang, med sine unike bambus-tog. Og så har det med mange års lobbying, sponsing og jobbing – lyktes å åpne søndre togspor. Fra Phnom Pehn til Sihanoukville. Og det var toget vi tok!

Hvordan oppsummerer man togturen? Det er pent, naturen er grønn og det er befriende fritt for biler. Du kan ende opp med å kjøre på en ku eller to, det dumper da ganske kraftig kan vi fortelle, men ellers er dette «smooth travelling». Og selv om det tar litt mer tid enn en bil gjør, så kan det være verdt det. Vel å merke om du reiser en helg – for toget går tross alt bare lørdager og søndager.

God tur til flere!

Tidtabellen er ganske grei, men så er det også all informasjon som er å finne på togstasjonen.

Greit å vite hvis du skal kjøre tog i Kambodsja

  • Book billett på togstasjonen, sånn et par dager i forveien. Ellers så skal det være mulig å booke på http://royal-railway.com/
  • Barn trenger faktisk ikke egen billett. Men om samvittigheten taler for det, så kjøp til de også. Man betaler per sete. Men du får noen flere. Vi lå utstrakt halvparten av turen!
  • Togene er punktlige. De går gjerne FØR avgangstid. Og de kommer frem i tide. Selv om det har stoppet flere uplanlagte ganger underveis.
  • Det finnes en liten restaurantluke på toget, du får vann og noodles på boks. Og det funker. Ellers så stopper toget fra Sihanouk til Phnom Penh (eller motsatt) på to andre steder – og der er det 7 minutters mulighet til å løpe ut å kjøpe bananer, friterte lokale diversiteter og vann.
  • Ulempene med toget er at det har avgang tidlig på morgenen, og dersom du skal reise andre dager en lørdag eller søndag, tja da er det ikke sikkert at toget går.

 

Les mer: Historien om Kambodsjas tog

Følg oss videre:
Late dager på Lazy Beach

Late dager på Lazy Beach

Lenge har vi drømt om å besøke øyene i Kambodsja. Vi gjorde et tappert forsøk i sommer, men regntid og stormvær stoppet både båtene og oss. Nå noen måneder etterpå, var det endelig på tide.

Så vi leide oss en bil ned til Sihanoukville. Noe som viste seg være et partysted hvor stranda har mer neonlys enn Times Square, og technomusikken dundrer fra piren til fire- fem om natta. Pussig nok ikke helt hva vi trengte etter to uker i Røde Khmers fotspor, jungletrekking og skogsarbeid. Det var bare å kaste seg på båten til Koh Rong Samloem så fort som mulig.

Hovedstranda i Sihanoukville er bomba med neonlys – om ikke noe annet gjør det det mulig å kveldsbade.
Første stopp var en enkel bungalow på Saracen beach. Litt vind, grumsete vann, ørebetennelse og dårlig wifi til skolearbeid gjorde egentlig ingenting – det var et paradis syntes vi.

Alexandra fikk endelig bruk for bursdagshengekøyen sin på Saracen Beach. Slapp til og med broren til:)

Hele Saracen er full av husker. Perfekt for små og store.
Helt til vi fant det det riktige paradiset! For etter fire dager haiket vi med den lokale traktoren til andre siden øya – til Lazy Beach. Og da kom vi faktisk til paradiset!

På vei til Lazy Beach med «traktor». Blir ikke bedre en det!
Bungalowen vår på Lazy Beach lå rett på stranden, og med på kjøpet fikk vi gigantiske gekkoer bak håndklene, edderkopper i myggnettingen, apekatter på taket, hengekøyer på balkongen og toalett man skyller ned selv. Når vi kom ble lommebøkene og kredittkortene låst inn i safen på restauranten, mobildekningen var dårlig, og wifi hadde de ikke. Altså var alt lagt til rette for å slutte å tenke selv. Og å slutte å planlegge. Resortsyken kom som altomfattende epidemi – så det var bare å bli «lazy» rett og slett.

Late og avslappende dager i hengekøyene, også for bamser!
Så slik gikk nå dagene. Vi skulle bli tre netter. Vi ble veldig raskt overbevist av den walisiske bartenderen at vi burde bli litt lenger. Så vi doblet innsatsen.  Og vi sto opp hver morgen når bungalowen ble for varm og tok oss et morgenbad. Gikk til frokost. Tok oss et bad. Hadde et par skoletimer. Tok en snorkletur. Spiste litt lunsj. Hang litt i hengekøyene. Snorklet litt mer. Spiste litt middag.  Tok nattbad med selvlysende alger (morild) under fullmånen. Og snirklet oss tilbake med lommelykt til bungalowen og husdyrene våre en gang litt for sent på kvelden.

Turkis hav så langt du kan se! Bryggen på Lazy Beach var et yndet «stupebrett» for barna.
En av de store bonusene som dukket opp var en dansk familie ute på samme ærend som oss, med like gamle unger. Lykken var like stor for både store og små. Barna snakket på dansk og engelsk, og hadde noen å leke og bade med hele tiden. Og vi voksne kunne sitte og dele gleder og utfordringer rundt langturer i baren til sent på kvelden, mens bartenderen lærte August å lage drinker, ungene spilte poker og vi tilslutt dansa på bardisken alle sammen. Ikke rart det var tøft å reise fra Lazy Beach. Og ikke rart det er det stedet vi fortsatt sitter å drømmer om å komme tilbake til. Et paradis til er funnet!

Dansk-norsk union, en helt vanlig deilig kveld på Lazy Beach.
Egentlig hadde vi lyst til å holde Lazy Beach hemmelig! Bare slik forblir det et paradis!

Men har du lyst til å vite mer, så å legger vi ut mer praktisk om øyene og Lazy Beach senere – så kan flere ha noen fantastiske late dager!

Gøy å treffe en nesten lik men dansk familie. Sammen hadde vi det supergøy!

 

Følg oss videre:
Sterke inntrykk i Kambodsja

Sterke inntrykk i Kambodsja

Tenk deg at det er i 1975 i Oslo. I en leilighet på Bislett er du akkurat kommet hjem etter jobb. Tenk deg at det banker på døra, og utenfor står bevæpnede soldater og ber deg forlate huset ditt, alt du eier og begynne å gå ut av byen. Du spør hvor, og får bare til svar «ut på landet». Etter tre dager er du fortsatt er på vei til fots blant 10 000-vis av andre.

Dette var realiteten i Kambodsja i 1975. Hovedstaden Phnom Penh er da fylt av mennesker som er tvunget sørover fra de krigsherjede områdene i nord og øst. Under Vietnamkrigen bombet USA også Kambodsja, den hemmelige krigen ble den kalt. Da Røde Khmer marsjerer inn Phnom Penh 17 april 1975 blir de sett på som redningen, folk jubler i gatene. Kort tid etterpå stilner jubelen.

I løpet av de neste 48 timene er butikker, skoler og sykehus stengt. Pol Pot har beordret full masseutvandring, og i løpet av de tre første dagene blir alle innbyggerne tvunget ut av hjemmene sine. Barn, voksne, eldre, syke og skadede, Røde Khmers styrker gjør ingen forskjell. Snart står Phnom Penh og andre store byer i Kambodsja tomme.

Pol Pots mål var et selvforsynt kollektivt samfunn, han ville starte på nytt. År null. Folk ble sendt ut på landet og settes i tvangsarbeid. Alle skulle kvitte seg med sin tro, eiendeler og familiebånd, og erstatte den med kommunistisk hengivelse. Å splitte familier, beordre folk ut fra byene og etablerere kollektive jordbruk var en av veiene til målet. Den andre veien var på kvitte seg med de som kunne ødelegge planen.

Skolefengslet i Phnom Penh

For Phnom Penh ble ikke helt tømt, Røde Khmers styrker og Pol Pots kamerater holdt sete i byen. Og i lokalene til en skole midt i Phnom Penh ble det hemmelige fengselet S-21 opprettet. I løpet av de fire årene som Pol Pot var ved makten, var et sted mellom 12 000 og 20 000 innom fengslet. Kun 12 overlevde.

I dag er Tuol Sleng som det kalles, et av de viktigste stedene for oss turister til å dra oss ut av feriemodus og minnes fortiden til Kambodsja. Her står fortsatt mye som det gjorde når det ble oppdaget i 1979, etter at Røde Khmer og Pol Pot hadde rømt byen. Den ene bygningen huser klasseværelsene, hvor fanger ble forhørt og torturert i dagevis. Neste bygning er fylt med bilder av de mange av ofrene. Unge og gamle, barn og voksne, underernærte, slått og pint til det ukjennelige.

Sterke inntrykk for små og store i rommene som tidligere ble brukt til forhør.

Men det er kanskje i den tredje skolebygningen, den som tidligere huset store skolesaler, hvor man virkelig forstår hvordan de hadde det de 20 000 fangene som var innom S21. Her er det store samlinger av kjettinger og fotlenker, og endeløse rekker med provisoriske små celler. På rekke og rad ble fangene lenket fast til hverandre ved føttene, liggende på golvet eller stuet inn i en smal celle. Blodet er fortsatt synlig på golvet.

Utenfor alle vinduer og dører er det tett med piggtråd. For å hindre at folk rømte eller tok livet sitt gjennom å hoppe ut av vinduene.

«Å beholde deg er ingen gevinst. Å miste deg er ikke tap» var visstnok et av slagordene til Pol Pot. Og døde du ikke i Tuol Sleng, så ventet ikke en bedre fremtid.

Dødsmarkene

Fra fengselet inne i byen ble overlevende fanger daglig transporter med bind for øyene ut til Choeung Ek, en Kinesisk kirkegård noen kilometer utenfor byen. De ble lurt videre under påskudd om at de skulle et bedre sted. Noen trodde kanskje også det. Men for absolutt alle var det deres siste ferd. Til Choeung Ek ble menneskene ført for å drepes.

Til å begynne med kom det en lastebil med fanger om dagen. Etter et par år med Pol Pot ved makten kom det opp til 300 lastebiler hver dag. De fleste var tvunget til å skrive under falske anklager, for å ha stjålet ris eller ikke gjort jobben sin skikkelig. Eller de var mistenkte for å være spioner for KGB eller CIA. Årsaken var en helt annen. De var kanskje lærere, ingeniører, leger eller hadde helt enkelt bare briller. Alle som kunne yte motstand skulle ryddes av veien. For som det ble sagt; «Det er bedre å drepe en uskyldig ved feil, eller ved en feil ikke å drepe en skyldig». I dag omtales området som Killing Fields, dødsmarkene.

Gropene du vandrer over er tomme nå, men tidligere var det fem meter dype massegraver og svære hauger med døde.

På Choeung Ek ble de fleste drept med en gang. Bare noen stenkast fra hvor lastebilene stoppet. Noen måtte vente på tur, og bruke tiden på å grave massegraver. Når man spaserer gjennom det lukkede området, vandrer man på til sammen 129 massegraver, som skjuler 20 000 mennesker. Ser du ned, kan du se rester av ben og stoff langs veien mens du går, skylt frem av regn og vind.

Det sterkeste er kanskje å se massegraven for barn og mødre, og treet som de ble henrettet mot. Et av slagordene om barnemord var «For å bli kvitt gresset, må også røttene taes».
Minnesmerket på Choeung Ek ble bygd av regjeringen i 1988 til minne om alle som døde, og inneholder 9000 kranier.

Smilets land

Frem til nå er over 300 dødens felt oppdaget i Kambodsja, men når du reiser gjennom landet 40 år etter folkemordet, er det lite som til daglig minner om det som skjedde her. Men det finnes ingen her som ikke har mistet noen.

Totalt ble over 3 millioner mennesker drept de fire årene Pol Pot hadde makten. De som ikke ble drept direkte, døde av overarbeid eller sult. Målet om et selvforsynt samfunn innebar blant annet at risproduksjonen skulle tredobles. Noe som var umulig, selv med over 12-timers arbeidsdager. Mens arbeiderne sultet, ble risen de produserte eksportert for å betale for våpen til Pol Pots styrker.

Til tross for fortiden, er en reise gjennom Kambodsja en reise i et utrolig vakkert og vennlig land. Få steder har vi truffet finere mennesker. De er engasjerte, vennlige og nysgjerrige. Det er ikke uten grunn at Kambodsjanerne kalles smilets folk. De fleste har lagt fortiden bak seg, og mye tyder på at Kambodsjanerne har mye å se fremover til. Men for alle oss andre, er det viktig å minnes hva som skjedde. Ikke for flere hundre år siden. Men for kort tid siden. Mens man akkurat hadde kommet hjem fra jobb og var trygg på Bislett. La det ikke skje igjen.

En hilsen på veggen i Prison S-21 fra oss.

Kilder: Audioguider Tuol Sleng og Choeung Ek museum.

Teksten er skrevet så korrekt vi kan, men vi tar likevel høyde for små faktafeil eller mindre misforståelser.

Ønsker du å lese mer, sjekk gjerne:

Tuol Sleng Genocide Museum

The Killing Fields Museum of Cambodia

Følg oss videre:
Skogplanting

Skogplanting

Av August

Vi jobbet som frivillige arbeidere i jungelen en dag for å plante flere trær.

Folkene i landsbyene som er fattige hogger ned trærne i jungelen for å selge de. Mange av trærne får man mange penger for. Spesielt selges mye til Vietnam. Dette gjør at man får det man kaller avskoging. Når skogen forsvinner så har ikke dyrene der noen plass å være.

Her plukker vi stiklinger til «Cocky»-trær.

Derfor lette vi etter stiklinger i skogen. Vi gikk langt inn i junglene til vi fant de. Når vi hadde funnet mange nok gikk vi til jungelgartneriet. Der plantet vi stiklingene i jord og hadde på vann.

Her vanner vi stiklingene som vi har plantet.
Vi plukket også ugress fra trærne som er plantet.

Vi plantet over hundre stiklinger som skal bli store trær. Når de har vokst litt skal de plantes ut rundt landsbyene, slik at de som bor der kan hogge disse i stedet for trærne i jungelen. Kanskje er trærne store når jeg har blitt voksen. Da kan jeg reise tilbake å se på de.

På jungelgartneriet plantes det bambus, cocky-trær og noen flere trær.

Stedet vi var på het Elephant Valley Project. Her var det veldig gøy å være. Men det var gigantiske edderkopper på soverommet.

Det var også noen veldig fine katter her som vi kunne kose med.
Slik så jungeldoen ut, ganske fin!

 

Følg oss videre:
Historien om elefantene Sambo og Ruby

Historien om elefantene Sambo og Ruby

Av Alexandra

Vi reiste til Elephant Valley Project (EVP) som er et dyrereservat hvor de tar vare på elefanter. I Kambodsja er det 80 elefanter i fangenskap og det er ca. 400 ville elefanter, de fleste av de er i Mondulkiri der vi var.

I gamle dager ble elefantene brukt på gårder, til å transportere folk og jobbe i skogen. Når det kom biler mopeder og traktorer var det ikke bruk for elefantene lenger, mange ble solgt til byggefirmaer og turiststeder. Da har ikke elefantene det noe bra fordi de skal jo være frie.

På Evp har de redda 8 elefanter fra fangenskap. Vi fikk treffe 7 av dem, og her er historien til Sambo og Ruby

SAMBO

  • 55 år
  • Veier 3.2 tonn
  • Kjønn: jente
  • Favorittmat: bananer( sambo spiser 10 banantrær hver dag
  • Hun har en skade på foten fordi hun gikk så mye på asfalt.
  • Hun har vært tre år på EVP
Elefanten Sambo

Sambo er kanskje Kambodsjas mest kjente elefant, fordi den har vært turistelefant i hovedstaden i 30 år. Hver dag har sambo gått opp og ned 10 timer hver deg med turister på ryggen. Når hun ikke bar turister på ryggen så har hun stått låst fast.
Sambo fikk alltid kake og brus eller øl på bursdagen sin når hun var i phnom penh , og når hun kom til EVP veide hun over 4 tonn. Hun visste heller ikke hvordan hun skulle spise planter og trær.

Ettersom Sambo gikk så mye på asfalt fikk hun store skader på føttene. Elefantføtter er myke og skal ikke gå på asfalt. Hun har store sår og infeksjoner. Derfor får hun behandling 2 ganger om dagen på EVP. Da står hun i «fotbad» som skal gjøre føttene hennes bedre.

 

Her blir Sambo vasket og så gjør de klart fotbadet hans med medisiner for sårene.

Før Sambo ble turistelefant, så var hun «skolebuss» i Phnom Pehn. Etter krigen og folkemordet i Kambodsja var det dårlige veier. Sambo kunne derfor bære barn til og fra skolen.

Ruby

  • 57 år
  • Kjønn: jente
  • Vekt: 2 tonn
  • Favorittmat: grener og røtter ( spiser tre banan tre om dagen
  • Ble reddet fordi hun var veldig overarbeidet og skadet
  • Ruby er den minste elefanten de har fordi hun ble teatt fra mamman sin før hun var ammet ferdig.
  • Hun ble brukt som frakter av tømmer i skogen. Hun har bært mange tunge tømmerstokker og ting, derfor er skuldrene hennes ødelagte og vonde.
Elefanten Ruby (Foto EVP).

Ruby var nestleder av en flokk av fire elefanter som jobbet i skogen. En dag var det en av de minste elefantene som hadde begynt å tøffe seg, og hun var mye større og ville ta plassen til Ruby i flokken. Da kjempet ikke Ruby imot, men forlot alle elefantene. De andre elefantene forsøkte å få henne inn i gjengen igjen, men da ville hun ikke. Etter hvert måtte hun være hos en fattig familie, der fikk hun aldri nok mat. Da begynte hun å dra opp gummitrærne til naboen. Og da måtte familien betale mye for hvert tre. Til slutt hadde ikke familien mere penger til å betale for trær. Da ble hun solgt og tatt vare på på EVP.

På EVP ble Sambo og Ruby bestevenner. De er helt ville sammen og liker å være sammen. De får treffe hverandre to ganger om dagen. Sambo var veldig kresen på mat etter å ha fått mye godt i Phnom Pehn, det var ikke Ruby. Det Sambo ikke spiser, det spiser Ruby.

Her møtes Ruby og Sambo. Ruby er bakerst. Når de møtes lager de veldig høye lyder og springer rundt som gale.

 

 

Følg oss videre: